Shabbat Shalom, 11 Elul

Jeg deler noen tanker på slutten av en hektisk, til tider, slitsom uke.

Jeg er i mange år blitt betalt for å bidra til effektivt lederskap gjennom tunge omstillinger i komplekse organisasjoner (oftest på grunn av teknologi), og nå blir jeg betalt for å forske på det. Jeg har også siden mine tidligste år vært veldig interessert i historie - det var lenge i min familie opplest og vedtatt at jeg skulle bli historiker. Det er noe i samspillet mellom å skape historie og omtale det, og hvem vet om jeg valgte rett.

Dialog bidrar til å avklare forskjeller, holde linjene åpne og i beste fall avverge unødvendige konflikter. Men det fører sjeldent til endringer, og tvert i mot er formålet ofte å unngå endringer ved å holde spenningsnivået under en viss terskel,

Problemer løses ved engasjement, utforskende uenighet, konstruktive konfrontasjoner og fremfor alt at egoer settes på vent fordi et høyere formål krever det. Altså noe adskillig mer intenst og ubehagelig enn dialog.

Endringer skjer nesten alltid ved at de tvinges frem - det kan være eksterne sjokk (pandemier, kriger, sykdom, naturkatastrofer, skandaler), endringer i rammeforutsetninger, eller lederstyrte strukturelle endringer. Jeg ble spesielt fascinert av paradoksale effekter etter å ha lest en spesialutgave (Heretics’ Almanac) av The Economist som kom ut i årsskiftet 1986/1987. Den gikk ut på at varslede katastrofer gjerne uteblir fordi vi har en tendens til å overkompensere når vi først blir presset til handling. Og videre: ofte er de sekundære (utilsiktede) virkningene av tiltak viktigere enn de primære, som motiverte endringene.

Dette gjelder imidlertid ikke saktegående katastrofer hvor nødvendige endringer er avhengige av at mange underliggende ting må endre seg som er mer eller mindre uavhengig av hverandre, og særlig når sammenhengen mellom handling og virkning ikke er åpenbar (enten på grunn av forløpt tid eller fordi flere krefter skaper en effekt).

Vi lever i en brytningstid med svært usikre forløp foran oss. Vi er vante til at “ting ordner seg”, men historien viser at de ikke alltid gjør det. Når det er så mye usikkerhet er ofte det dårligste valget å ikke ta et valg. Det er bedre å forberede seg på at det vil bli feil og motgang, legge ut i omtrentlig retning, være litt tålmodig og komme i gang. Selv man går feil, forvirres tryner, børster av seg og alltid prioriterer å lære av erfaringene.

Noen sitater til videre inspirasjon: