Ett år er gått

Alle som er berørte av 7. oktober-massakren har sin egen reise det siste året. Det er ulike bilder som har satt seg i våre sinn, ulike begivenheter som endret brått på våre virkelighetsoppfatninger, og vi har hver slitt med ulike impulser, tvangstanker og demoner fra en usikker fremtid. Følgelig har også reaksjonene variert, og det er ingen gitt å si hva som er rett eller galt.

Min følelse her jeg sitter i Trondheim for dagen er skuffelse og raseri.

Jøder verden over har oppdaget at idealer som solidaritet, medfølelse, inkludering, osv., ikke innbefatter dem. Det er ille overalt, men de norske institusjonene som høytidelig for lenge siden lovet “aldri mer” har vært spesielt unnfalne. De fleste av dem som har sviktet har ikke gjort det av ond vilje, men av feighet og intellektuelt slurv.

Feige fordi de har vært mer redde for de antisemittiske ekstremistene enn for sin egen samvittighet, og slurvete fordi de ikke har evnet å holde flere tanker i hodet samtidig. Allerede da de første nyhetene om massakren kom, ble det stor iver etter å rettferdiggjøre, rasjonalisere, til tider hylle Hamas’ orgie i tortur, ydmykelser, vold, bortføring og mord. Og det er gått fra vondt til verre, inntil demonstranter nekter å snakke om annet enn Israel virkelige og påståtte synder. De vil ha det til at israelere fortjener det de får. I Norge gjøres det intens innsats på å skille mellom “gode/opplyste” jøder og “onde/villfarne” jøder.

Vi har sett denne filmen før, og det ender ikke godt for de “gode” heller.

Krigen i Midtøsten vil en dag ta slutt, forhåpentligvis snart og på en måte som sparer palestinere, libanesere, irakere, syrere, yemenitter, iranere … og israelere for flere lidelser, både på kort og lang sikt. Det vil bli veldig krevende å få det til. Men det opplagte bør være å beseire krefter som vil ha “fred” som bygger på tyranni, vold, fordrivelser og mord. De som mener slike krefter finnes blant israelere, har et poeng. Men det er ikke der de er sterkest.

Det finnes nå en mulighet for at grupper som vil ødelegge Israel til fordel for totalitære styrer får erfare at Israel ikke lar seg beseire og nekter å la seg tilintetgjøre. Alle burde håpe på det. I så fall står Midtøsten overfor en drastisk endring som vi får håpe tiltrekker seg kloke ledere, langt klokere enn i dag.

Men her i Norge og i Vesten ellers blir det også en dag etter krigen, hvor jøder vil må ta i betraktning at veldig lite er lært etter Shoah, at de på ingen måte kan regne seg som trygge i sine hjemland. For å hindre det må politikere, redaktører, akademikere og andre ledere ta et veldig smertefullt oppgjør med seg selv, både privat og offentlig. Og det må de ta ansvar for selv.

Jeg sitter igjen med lite tro på at de er voksne og ærlige nok til å innse at deres selvgodhet var innbilsk og ikke reell, men jeg håper jeg tar feil.

I dag, 7. oktober: ta turen til Eidsvolls plass der du kan tenne et lys, legge igjen en blomst, eller bare vær til stede. Send en hyggelig melding til en du vet sliter, gi honnør til de få som har stilt opp. Gå foran med et godt eksempel i å vise verdighet og forstand.