Erev yom kippur - g'mar chatimah tovah

I dag er det bare “bissele”, og det er ikke spesielt lite.

Kjære alle sammen — jøder over hele verden går nå inn for landing i Yamim Noraim — ærefryktens dager — i det yom kippur begynner ved solnedgang i kveld. “Erev” i denne sammenhengen betyr “kvelden før”, altså opptakten til høytiden.

“Yom kippur” oversettes ganske så ordrett til “forsoningsdagen”. “Yom” betyr “dag” og “kippur” er forsoning. (🤓📢Termen er i såkalt konstruktum, som setter to substantiver i sammenheng med hverandre, hvor det første leddet beskriver det andre. Dette oversettes ofte — noe upresist — som en genitivsform). I Torah brukes termen “yom hakippurim”, altså “dagen-til/for-forsoningene”.

Tradisjonen er at man fra begynnelsen av solnedgang en dag til avslutning av solnedgang neste dag (omtrent 25 timer) skal (om helsen tillater) faste på den måten at man avstår fra mat, drikke, parfymering, bad, sex og luksus. Det er en synagoge-sentrert høytid med masse musikalsk liturgi. Det skal både være en fysisk og en mental og følelsesmessig (åndelig om man vil) prosess hvor man stiller seg selv til ansvar for de verdiene man etterstreber, enten man regner dem som guddommelige eller noe annet. Det er absolutt ikke høytiden for selvgodhet, men det er en høytid for håp og tillit.

Ettersom det er så mye liturgi, er det mye som kan omtales og diskuteres. Det er særlig to deler som alltid går inn på meg:

For det første:

I begynnelsen av gudstjenesten som anses for å åpne yom kippur — Kol Nidrei — er det en formulering (som uttales av en beit din) og er av stor betydning men mindre dramatisk effekt enn den langt mer kjente “Kol Nidre” liturgien, nemlig denne:

🤓📢 hvor verbet jeg har oversatt til “be” ikke lar seg så lett oversette. Det er לְהִתְפַּלֵּל, som egentlig betyr å “intervenere/dømme på vegne av/mot seg selv”. En diskusjon i seg selv, for det finnes flere ord på hebraisk som oversettes til “bønn” men egentlig har ganske ulike meninger. (Dette gjør at jødisk bønn ofte misforstås, som at man “klager” ved Vestmuren" i Jerusalem.)

Jeg synes at denne lille formuleringen er det ultimate chutzpah. Vi erkjenner at vi egentlig ikke har noen rett til å gjøre det vi skal gjøre, og så bestemmer vi oss for at vi skal gjøre det likevel. Dette er som å bryte med engler. I all påfølgende liturgi gjør vi oss små i møtet med dommen, men her er vi oppreiste — vi har rett til dette.

For det andre:

I yom kippur-liturgien inngår det såkalte konfesjonsbønner (viduim), hovedsakelig i to utgaver, nemlig ashamnu (*vi er skyldige”) og al chet (“alle synder”). Begge disse proklameres i første person flertall men interaktivt av alle i forsamlingen, mens den enkelte slår seg for brystet (ikke hardt). Formuleringene er gjennomgripende, og jeg synes jeg aldri slipper unna erkjennelsen om at jeg ikke kan frikjenne meg fra noen av dem. At de er i første person flertall betyr at vi faktisk har ansvar for hverandre — den enkelte skal bidra til fellesskapet, og fellesskapet skal bidra til den enkelte. Det gjør det enda mer krevende, for da blir det umulig å stille seg utenfor den store, kompliserte, motsetningsfylte, mangfoldige familien som er det jødiske folket.

Litt veiledning: det er forsåvidt ok å ønske noen en “god” yom kippur, men en “gledelig” yom kippur blir feil. Enda bedre kan være å ønske noen en “meningsfylt yom kippur”. Det er også greit å ønske noen en “lett faste” - “tzom kal” (צום קל).

I jødisk tradisjon kan man si “G’mar chatimah tovah” (גְּמַר חֲתִימָה טוֹבָה) som ordrett betyr “en god avsluttende forsegling” og bygger på metaforen at dommens bok lukkes og forsegles helt på slutten av yom kippur. (🤓📢 “g’mar” og “chatima” er også i konstruktum).