2026-03-02 ... and we're back!

Ettersom jeg gjør dette på fritiden og har andre forpliktelser, tok jeg en pause noen uker for å bli a jour med flere deler av livet mitt.

Jeg deler noe uregelmessig interessante ting på B’emets facebookside og på X, samt på tidsskriftet.

Så ble det krig i Midtøsten igjen, eller rettere sagt — den ble brått mye mer intenst og intensivt. Israel og USA har angrepet mål i Iran med flere målsetninger jeg skal komme tilbake til.

Hvordan dette går ser nå ut til å være avhengig av to ting: 1) hvor mye det fascistiske Iran-regimet (“regimet” heretter) evner å slåss, og 2) hvor sterk motstandsbevegelsen → opposisjonen i Iran er. Det ser ikke ut til å mangle på Israel og USAs (“koalisjonens”) militære evne og politiske vilje til å få dette til. Men krigen har foregått i bare to døgn, så alle spekulasjoner (inkludert og kanskje særlige mine) er fundert på høyst usikre premisser.

For å ta 1 først, slik man gjerne gjør:

Det er lite som tyder på at regimet holder tilbake militære ressurser slik man kan få inntrykk av på visse media. Koalisjonen har komplett herredømme over Irans skyer og kan velge og treffe mål etter eget forgodtbefinnende. Dette forgodtbefinnende dreier seg om en strategisk plan vi bare aner konturene av, men mye tyder på at de går systematisk til verks ved å først svekke regimets evne til å koordinere mottiltak, så ødelegge militære ressurser (særlig IRGC), og så rive ned regimets sivile og militære infrastruktur ovenfra og ned. Et tegn på at dette fungerer er hvor desperate regimets mottrekk er: å angripe så å si alle omkringliggende land og så gar britiske militæranlegg på Kypros vitner mye om kaving. Bortsett fra meldingen om at mye av regimets marine er senket, har det vært lite battle damage assessment (BDA) — og det skyldes neppe mangel på “damage” å “assesse”.

Hvilket bringer meg til punkt 2.

Av naturlige årsaker vet vi ikke hvor godt organisert motstandsbevegelsen i Iran er, men det er rimelig å anta at de har fått bistand og støtte de siste månedene, og at de har brukt tiden til å bygge seg opp. Til tross for iherdige benektelser fra norske “eksperter” ser det ut til at Reza Pahlava er blitt en samlende skikkelse, men det kan fort dukke opp en annen. Det må uansett et apparat til i Iran, dette er ikke noe som kan ledes utenfra. På meg virker det som motstandsbevegelsen sitter på sidelinjen men vet utmerket godt hva de skal følge med på. Regimet har oppmuntret sivilbefolkningen om å evakere byene, men det synes å være tydelig for alle at luftangrepen er svært presise. Bybefolkningen vet utmerket godt hvilke nabolag som huser regimet.

Ting å følge med på de nærmeste timene og dagene:

• Om Hizbollah nøyer seg med dette ene angrepet, som vitner mer om et “siste nummer etter vi egentlig har slått opp” enn noe annet. Libanon klager over Israel, men underteksten er at de er fly forbanna på Hizbollah. Israel synes antagelig det er et brillefint påskudd til å ta ut enda flere strategiske Hizbollah-mål. Det ser forresten ut til at Iron beam debuterte i strid i natt.

• Om missilangrepene fra regimet tiltar eller avtar. Uoffisielle meldinger går ut på at Irans reaksjon var mindre enn forventet, og noen har spekulert i at Israel ødela mer av arsenalet under tolvdagerskrigen enn man først antok. Jeg har en mistanke om at regimet a) sliter virkelig med kommunikasjon og kommando etter å ha blitt halshugd, og b) vet at enhver utskytning fører til en ødelagt utskytningsrampe. Samtidig som at arsenalene antagelig bombes i filler.

• Hvilke mål vi får vite er truffet. Etter at Storbritannia i første omgang nektet USA å bruke Diego Garcia og Faiford til B2 operasjoner, har USA likevel sendt minst to tokt fra Missouri til Iran, muligens via Azorene. (Etter angrepet på RAF Akrotiri (Kypros) har imidlertid Starmer gjenfunnet sine baller funnet ut at han like godt kan holde med sine allierte. B2-fly brukes bare til tunge og viktige mål.

• Hva sunni-aksen i Midtøsten finner på. Mye tyder på at UAE og Saudi Arabia setter til side rivaliseringen og samler seg mot Iran-regimet med offensive tiltak. De vil antagelig få “tildelt” spesifikke mål i Iran i så fall, men dette vil ha enorm signaleffekt.

• Om vi hører noe mer om motstandsbevegelsen i Iran. De vil neppe bli synlige inntil de er rimelig trygge. Det blir som Groundhog Day — jo tidligere motstandsledere viser sine ansikter, jo fortere kommer den iranske våren.

Mer kommer — krig er alltid forferdelig og uforutsigbart. Sivilbefolkningen i Iran vet hvilke områder som er lurt å holde seg unna; israelere løper ut og inn av tilfluktsrom flere ganger i døgnet; i Beirut smeller det men der er det ingen luftvernssirener. Det alle gode krefter bør håpe på og gå inn for er at regimet går med på en ordnet avgang slik at demokratiske krefter kan komme til. Regimet har vist at de ikke overholder noen avtaler.