2026-01-27 - om Den internasjonale Holocaustdagen

1 november 2005 erklærte FNs generalforsamling 27. januar til International Day of Commemoration in memory of the victims of the Holocaust (“Den internasjonale dagen til minnet om ofrene av Holocaust”). (Det sier kanskje sitt at FN — grunnlagt på asken av annen verdenskrig — først begynte å forstå betydningen av Holocaust i 2005.)

Det synes åpenbart at verdenssamfunnet bør markere Holocaust, men minnet vil ha ulik relevans for ulike grupper og til ulike tider.

Jeg synes dette blir mer komplisert for hvert år (les dette fra Kjetil Braut Simonsen), og min tiltagende usikkerhet skyldes dette spørsmålet:

Reduseres sannsynligheten for et nytt Holocaust fra år til år?

Hvis svaret er nei — at sannsynligheten (uansett hvor liten) blir større, er det åpenbart at vi ikke gjør nok. Og om svaret er ja, bør vi uansett stille oss spørsmålet om vi bør gjøre mer.

Min store bekymring om akkurat denne dagen er at mange mener at det å markere den er tilstrekkelig, altså at følelsen man får av å markere er viktigere enn effekten av dette tiltaket. Og at det bidrar til at vi søvndyssig lar det bli verre.

Og så kommer det fra et litt mørkt sted i mitt indre: Hvor ofte har det vist seg at bekymringer som mine viser seg å være uberettiget?

Holocaustdagen bør i første rekke vekke uro hos oss alle, det bør være en dag hvor vi i stedet for å gjøre vår plikt blir minnet på den.

Valget av 27. januar: soldater tilhørende den 322. divisjon i den 60. sovjetiske hær kjempet harde kamper for å befri Auschwitz. 230 sovjetiske soldater mistet livet under kampene, og da de åpnet portene var det 7000 overlevende og gjenværende fanger. 600 var myrdet av SS-styrker i forbindelse med slaget om leiren. De aller fleste som ble deporterte fra Norge var innom Auschwitz-anlegget, men såvidt jeg kan forstå var det bare en av disse som befant seg i leiren den dagen, nemlig Kai Feinberg.

I ettertid er 27. januar gjerne presentert som “dagen da resten av verden oppdaget Holocaust”, men dette er uriktig. Allierte sivile og militære myndighter — også norske — visste utmerket godt om formålet til Auschwitz og andre leire og omfanget av folkemordet. Samtidig som alle europeiske regjeringer erklærer at “aldri igjen” ikke bare er tomme paroler, er det ennå ikke skjedd et ordentlig oppgjør med unnfallenheten under annen verdenskrig. Boken til Harry Rødner, som jeg lenket til over og også her og nå, ble forbigått i stillhet.

Hvordan kan vi tro at samfunn som er så trege med å ta oppgjør med sin (egentlig nå ganske fjerne) fortid skal forstå og erkjenne sin sårbarhet i samtiden? Det er grunn til tvil og skepsis.

Det er i hvert fall ikke grunn til å slå seg til ro med at folk dukker opp på dagen, holder noen taler, skriver noen kronikker og fritar seg selv for de stygge tendensene vi ser nå.

Å være mot det fortiden er ikke det samme som å være på rett side i samtiden. Særlig ikke i Norge, hvor det fortsatt hersker en uvilje mot å ta grundige historiske oppgjør.