2025-11-21 - mer om Tveit-saken

Oppsummering av (mange nyheter) kommer søndag - men akkurat nå er det Tveit-saken

Author

Bemet i Norge
November 21, 2025

Etter bombingen av kasernene til amerikanske marinesoldater i Beirut i oktober 1983 mens Friedman var der og kanskje også Tveit, bilde tatt av SSgt Randy Gaddo, USMC

Henrik Beckheim og jeg diskuterer dette i dag fredag kl 12, følg med på Facebook, youtube eller X

Det er kommet mer fra "A" om Tveits bok (utgitt av Kagge forlag) om Mossad. Les (gjerne kritisk) følgende dokumenter som viser tilnærming som kan gjenbrukes for andre bøker. Det er jo egentlig en jobb forlagene bør gjøre rutinemessig, men her legger vi opp til borger-plagiat-sjekk.

(Det kommer mer fra "A", så følg med)

Her er fullstendig resultat av en automatisert sammenligning mellom identifiserte bøker og plagiatanalyse ved bruk av Google Gemini 3 Pro.

  • Som forfatteren presiserer, er dette en ren utskrift av resultatene, men det er likevel verdt å merke seg promptene som anvendes – og særlig følgende kritiske regel for del 1: "Du skal ALDRI gjette eller hallusinere likheter. Din høyeste prioritet er nøyaktighet. Det er bedre å rapportere "ingen funn" enn en falsk positiv."

  • Til sist kommer LLMen med sin vurdering, som går ut på at det er "meget sterkt grunnlag" for at Tveits manus "bærer preg av omfattende plagiering ... det som ofte kalles 'lappeteppe-plagiat' (patchwork plagiarizing)." (min lenke)

  • Dette kan sees på som en veiledning som viser hvordan slike analyser kan gjøres. Som forfatteren her påpeker, gir slike KI verktøy IKKE ENDELIG svar, men hjelper med å avdekke ting som man må dobbeltsjekke selv. LLMer notoriske for å "hallusinere", altså finne på ting som tilfredsstiller spørsmålet, så det er viktig å både stille spørsmålene på rett måte og etterprøve alt.

Dette må sees i lys av svaret jeg fikk fra Kagge forlag og som også refereres til i Vårt Land, nemlig

Kagge Forlag beklager at det i Odd Karsten Tveits bok I Mossads blodspor ved en feil mangler henvisning til bøkene Sylvia Rafael: The Life and Death of a Mossad Spy av Ram Oren og Moti Kfir og The Baader-Meinhof Complex av Stefan Aust. Boken har et rikt kildetilfang på 112 navngitte kilder, og vi retter opp slik at disse to verkene skal inngå i kildelisten. Forlag og forfatter arbeider nå med å tydeliggjøre kildegrunnlaget for boken med tanke på fremtidige opplag og utgaver.

I dagens utgave av Morgenbladet (publisert online i går) kommer enda mer frem, ettersom journalisten der har funnet enda en bok (Thomas Friedmans From Beirut to Jerusalem, utgitt 1989) som Tveit ivrig har forsynt seg av med hele avsnitt uten å engang nevne kilden. Morgenbladet henvendte seg til Tveit, som henviste til Kagge, som hadde blant annet dette:

Thomas Friedman og Odd Karsten Tveit var journalistkolleger i Beirut [Leif anm.: det ser ut som deres tid overlappet i Beirut mellom juni 1979 og mai 1981 og mellom april 1982 og et eller annet tidspunkt i 1983. Jeg kan ikke finne noe som tyder på at Friedman noensinne har omtalt Tveit], og blant journalister var det mye snakk om det politiske pokerspillet i Beirut. Altså var dette en vanlig og mye brukt metafor. Men vi ser at Tveit her skulle tydeliggjort at dette er sitert fra Friedmans bok, eller han kunne valgt et annet bilde som beskrivelse. Det samme gjelder passasjen med Huckleberry Finn, her burde Tveit ha tydelig vist at Friedmans bok var kilden han refererte til. Her blir det klart at når forlag og forfatter går bort fra Tveits faste metodikk fra tidligere bøker med løpende referanser gjennom verket, så oppstår beklagelige følgefeil.

Samtidig vil vi understreke at boken er et viktig og omfattende arbeid med kritisk søkelys på en av verdens mektigste etterretningsorganisasjoner. Boken er på over 400 sider, og Tveit har benyttet langt over 100 kilder, både skriftlige og muntlige, der han bygger på sin lange og imponerende karriere med formidling av Midtøstens historie, politikk og folk til norske lesere. Vi står fast ved at dette er en viktig bok og vi ønsker ikke å trekke den fra markedet.

Jeg synes dette er utilstrekkelig. Det er naturligvis helt greit og også vanlig å skrive en bok som bygger på andres arbeid, men det er likevel viktig at:

  • Boken ikke utgir seg for å være annet enn det den er. Kritikere skal nemlig kunne sjekke om opplysninger fra andre kilder gjengis i samsvar med poengene i disse kildene. Man bør altså kunne noenlunde lett finne ut hvor opplysninger kommer fra for å sjekke.

  • Skillet mellom primærkilder og sekundærkilder skal være tydelig. Det er nemlig vanskelig eller umulig å ettergå anonyme og døde primærkilder. Troverdigheten til forfatteren er derfor helt avgjørende, og det er jo derfor journalister alltid bestreber seg etter å gjøre sitatsjekk.

  • I den grad en bok har et narrativt poeng, altså at den skal få frem et overordnet budskap, så må elementene summere seg til den konklusjonen. Dersom delene som er hentet fra andre kilder ikke er i godt samsvar med det de andre kildene fremholder, stiller det konklusjonen i meget tvilsomt lys.

  • Rent etisk vil jeg også si at det er større bevisbyrde jo mer oppsiktsvekkende konklusjonen er. Jeg skal overlate til andre å vurdere hvor sterke poeng Tveit ønsker å gjøre med denne boken, men det bør ligge langt fremme i pannebrasken hos Kagge. Sjangeren "sannheten om etterretningstjenester" er jo rimelig spesiell, ettersom – slik jeg har sagt i flere anledninger – de omtalte etterretningstjenestene aldri ville kommentere hvordan de omtales (før mange år etter, i beste fall).

  • Hele avsnitt som oversettes og/eller lett redigeres skal uansett ha god kildehenvisning. Likeledes vesentlige fakta.

Jeg lander derfor på at Tveits bok er preget av plagiat og at en grundig analyse er nødvendig for å finne ut hvor mye av innholdet faktisk kan sies å være hans eget verk og ikke oversettelser, omformuleringer og organisering for å støtte Tveits poeng.

For det blir stadig mindre av boken som kan med noen rettferdighet kan sies å være Tveits eget arbeid. Jeg forundres over at Kagge kan være bekjent av slik praksis, uansett hvor viktig de synes boken er.

Man skulle jo tro at det var spesielt nødvendig for viktige bøker å være etterrettelige. Men slik ser åpenbart ikke Kagge på det. Om jeg publiserer en bok, kan jeg vel nå se bort fra å få interesse derfra.