2025-10-06, Chag sukkot sameach, men også...

Author

Bemet i Norge
October 06, 2025

Kjære alle sammen —

Først, les kronikken av Yael og Sarah i VG. Og delta i morgen på Spikersuppa, om dere kan. Yael la dette til på Facebook i dag:

Jeg vil si noe som ikke er med i kronikken.

I går kveld og i morges, etter å ha snakket med noen personer, var jeg i en slags krise og forvirring rundt minnemarkeringen som vi holder i morgen.

Jeg har vært i tvil om hvorvidt vi skulle holde minnemarkeringen ute i år. Ikke bare på grunn av sikkerhetsutfordringene men også i lys av den enorme ødeleggelsen og menneskelige lidelse i Gaza.

Og så tok jeg meg selv i denne farlige farlige kortslutningen.

Vi kan ikke være med i et slikt resonnement hvor det å minnes en massakre av slike dimensjoner og traumet som den har skapt, skal være illegitim pga de grusomme konsekvenser av krigen som fulgte og som massakren satte i gang.

Mitt ankerpunkt er at menneskelig lidelse aldri kan delegitimeres.

Og vi kan ikke akseptere at enhver benevnelse av vår israelske identiteten blir betraktet som en politisk statement.

Vi kan ikke tillate en slik politisering av smerte og sorg.

At en minnemarkering blir oppfattet som politisk propaganda er like galt som å faktisk bruke det til å rettferdiggjøre en bestemt politikk.

Så vi må insistere på å både tillate fokus på menneskene som ble berørte den dagen, og vi må samtidig anerkjenne hva som faktisk skjedde denne dagen.

Og det er viktig å understreke at vi har et inderlig ønske om å samle hele det politiske spektret rundt det menneskelige kjernen i vår opplevelse.

Vi som arrangerer dette, også innad i 7/10 gruppen, kan ha til dels veldig ulike politiske utgangspunkter, men vi er samlet om det medmenneskelige aspektet.

Og jeg mener at anerkjennelse av traumet etter 7. oktober er en forutsetning for forsoning og fred.

Yael Nilsen, 2025-10-06

Så, for egen regning:

I kveld starter den jødiske høytiden Sukkot (løvhyttefesten) som er den ultimate høsttakkefesten — man spiser måltider og hvor klimaet tillater overnatter i midlertidige bygg (en sukkah, flere sukkot), vifter med lulav og etrog (omtalt i går) som en del av liturgien og gleder seg over en (forhåpentligvis) god høst som skal holde over vinteren til neste høsthøytid, Pesach.

I morgen er også toårsdagen (etter den gregorianske kalenderen) for at Hamas gikk til total krig mot Israel. Det viser seg at Hamas forsøkte med sin massakre å utløse en utslettelseskrig mot Israel og et folkemord mot jødene i Midtøsten. Tanken var at Hizbollah i nord skulle sende av alt de hadde av raketter og angripe mål i nord-Israel, og at regimet i Iran raskt skulle følge etter med et regn av missiler og bakkeinvasjon. Hamas kalkulerte — med rette, tror jeg — at Vesten og særlig Europa og særlig (for eksempel) Norge — ikke ville intervenere for å redde Israel. Resten av den arabiske verden skulle se tegningen og også angripe. Dette er ikke noe jeg finner på. Hamas har sagt det, og gjentar det ved hver anledning.

Ja, jeg er helt overbevist om at Europa ikke hadde gjort noe for å hindre nok et folkemord mot jøder. Aller minst Norge. Les boken Sviket av Harry Rødner og/eller Hvor ble det av alt sammen av Berit Reisel om noen tror vi har en ærefull fortid å spille på.

Netanyahu hadde i flere år feilvurdert Hamas’ intensjoner og forsømte det som skulle vise seg å være Gaza-fronten. Det foregår kontinuerlig granskning av hva som førte til 7. oktober. Mange bøker, avsløringer og oppgjør ligger foran oss.

Det er enorme politiske motsetninger i Israel for tiden. Det er ingen israelsk statsminister med lavere oppslutning og høyere oppfatning av seg selv. Jeg tror tidens dom vil være sammensatt — hans strategiske valg overfor Iran-regimet viste seg å treffe veldig godt og har trolig, forhåpentligvis ført til en ommøblering av Midtøsten til det bedre. Hans valg overfor fienden Hamas og naboen palestinerne er preget av total mangel på strategisk tenkning. Han har rett i at folk hadde fordømt alt Israel gjorde uansett, men det er ikke klokt å innby til slike fordømmelser.

Vi, vår sivilisasjon, er i brytning. Den eminente israelske historikeren Yuval Harari har ofte påpekt at historike forløp slett ikke forutbestemte slik vi pleier å fremstille det i (særlig norske) historiebøker. Det er mulig vi står foran et sammenbrudd, og det er mulig vi står foran en stor forbedring, eller en eller annen kombinasjon vi ikke helt kan forestille oss.

Forhåpentligvis er krigen i Gaza snart over. Forhåpentligvis får gazenere muligheter til å bygge et samfunn som overgår deres fantasier de neste tiårene. Forhåpentligvis vil de vise suksess som smitter på Vestbredden og rydder plass til en fredelig og varig løsning for Israel og Palestina side om side i vennskap.

Slik det er nå tror jeg mer på den muligheten enn at Norge (og mange andre vestlige land) kan rehabilitere seg i sitt forhold til den jødiske minoriteten. Skaden gjort av redaktører, journalister, politikere, akademikere og andre er varig og ubotelig. De ble testet, og de (med noen altfor få unntak) strøk.