2025-09-09 - nå, hvordan føles det?

Henrik Beckheim fikk fatt i en rekke interessante personlighet til livestream’en i går (blant annet meg), og det går an å se opptak her. Ervin Kohn og jeg tok tidlig i løpet opp at Senterpartiet i etterkrigstiden stort sett har vært et borgerlig parti. Støre er nå avhengig av alle partiene for parlamentarisk grunnlag, det som Dagsavisen kalte “tuttifrutti”. (Det er sjeldent noe nyttig å lære av Dagsavisen, men akkurat den synes jeg var fiffig.) Selv om de gikk til valg på et rødgrønt løfte, kan det være at Vedum ser større gjennomslagsmuligheter på borgerlig side nå. Me lyt sjå.

• Det er lite som tyder på at den anti-israelske linjen gjorde noe særlig utslag for dem som satset på den, dvs. MDG, Rødt, SV og Venstre. Derfor tonet de den ned rett før etter valgkampen og vil antagelig ble mer opptatte av andre ting etterpå. Kanskje med unntak av Rødt, da.

• Barth Eide har de siste par årene drevet norsk utenrikspolitikk etter personlige preferanser. Støre må velge om Norge skal igjen få sitte ved voksenbordet eller om han skal bøye seg etter Rødt, SV og LO og bruke utenrikspolitikk til internpolitisk godhetsposering. I så fall vil hverken KrF eller FrP la ham dø i synden. (Høyre har veldig mye talent men trenger nytt lederskap, så vi får se hva det eventuelt blir).

• Kjersti Stenseng gir et bare delvis oppklarende svar til spørsmålet fra Ulstein om den jødiske nasjonale minoriteten: “Jeg ser imidlertid at formuleringen med et konkret årstall har vist seg å være uheldig. Blant annet bør forskriften formuleres slik at jødiske flyktninger som kom til Norge etter andre verdenskrig, helt fram til slutten av 60-tallet, og som deretter har blitt integrert i den jødiske minoriteten, blir inkludert. Det samme kan gjelde enkeltpersoner som har flyttet til Norge og blitt integrert i en nasjonal minoritet, f.eks. gjennom familieetablering … Samtidig er det viktig å holde fast ved at nasjonale minoriteter er minoriteter «med lang tilknytning til Norge», og at personer som har flyttet til Norge i nyere tid i utgangspunktet ikke er å regne som å høre til en nasjonal minoritet.”

• Jeg tror faktisk statsråden gjør så gjør så godt hun kan, for antagelig skyldes dette surret forhold oss andre minoriteter enn den jødiske. Og åpenbart må beslutningen om Kos & Kaos gjøres helt om. Men det viser et betydelig kunnskapsgap om den jødiske minoriteten, og jeg skulle ønske jeg var overrasket.

• Jøder har en tendens til å skrive og utgi bøker, men en som virker veldig lovende (og som jeg skulle ønske jeg skrev) er den siste av Sarah Hurwitz som slippes i dag og heter “As a Jew — reclaiming our story from those who blame, shame and try to erase us.” Jeg gjorde high-fives for meg selv i går da jeg lyttet til intervjuet med henne her.

• Dagens bissele: håp (tikvah) i jødisk livsfilosofi. Dere som lyttet (eller vil lytte) til poden fra i går vil legge merke til at Ervin tar opp dette med håp. Rabbineren Jonathan Sacks (z’’l) sa følgende (min oversettelse: “optimisme er troen på at verden forbedres; håp er troen på at vi ved samlet innsats kan gjøre verden bedre. Optimisme er en passiv dyd, håp er aktivt” ("Optimism is the belief that the world is changing for the better; hope is the belief that, together, we can make the world better. Optimism is a passive virtue, hope an active one".) Det er derfor Israels nasjonalsang er “hatikva”, altså “håpet”. Israel er et land, og jødene er et folk, som finner næring til sine tiltak i håp.