- B'Emet i Norge
- Posts
- 2025-07-31
2025-07-31
Om (mis) tillit fra Yael Nilsen, Knut Rød og andre døde mennesker; israelske flagg fra norske balkonger; Minerva om faren ved enøyd aktivisme; Ine Eriksen Søreide driter seg skikkelig ut; tre kuriosa; utviklingen i og omkring Gaza spisser seg til, og dere får min analyse. Kaparah!

“Huset der jeg ble født” av Yehuda (Yudel) Pen (1854-1937). Han ble født i Zarazai i dagens Lituaen
Hei, alle sammen! I dag er det mye vanskeligheter. Jeg vet ikke hvor jeg fikk det fra, men jeg begynner mer og mer å lande på sitatet jeg har hørt om jødisk mentalitet: Jeg er pessimistisk, men forhåpningsfull.
Den famøse Knut Rød-saken får oppmerksomhet med to bøker denne høsten: Dag Steinfeld utgir “Mannen som gikk fri - politiinspektør Knut Rød og deportasjonen av de norske jødene” med Vigmostad og Bjørke; og Gaute Lund Rønnebu utgir Forbrytelse uten Straff på Aschehoug. Jeg har ikke lest bøkene, men etter omtalen å dømme dreier det seg mer om historiske oppgjør enn å reflektere over dagens situasjon. Det er lettere å godhetsposere over fortidens døde mennesker enn å sette lærdom i sammenheng med dagens situasjon.
Jeg deler teksten i Yael Nilsens bekymringsmelding på Facebook om dagens tilstander under. (Hun har gitt meg tillatelse til å dele slike hun publiserer offentlig).
Lily Bandehy illustrerer hvor smalt, monokromt og ensidig det er blitt i Norge med sin kronikk i Nettavisen “Hva tror du skjer hvis jeg henger opp et israelsk flagg på balkongen?” I mitt nabolag henger det palestinske flagg fra to balkonger, og et av dem tilhører en kjent NRK-profil. Såvidt jeg kan se får de henge i fred.
Nils August Andresen påpeker i Minerva at (visse former for) norsk anti-israelsk aktivisme er skadelig for Norge. Dette er som å fortelle meg og svært mange andre at solen går opp i øst. Jeg er drittlei av at alle som diskuterer de demokratiske problemene i anti-israeleres virkemidler først må ta forbehold om at de ikke er Netanyahu-fans. At de må det, vitner jo om problemet de forsøker å belyse.
Høyre har hittil i valgkampen fokusert mest på tautologier kamuflert som “ikke slagord”, men i går bestemte Ine Eriksen Søreide seg for å gå Rødt i næringen ved å uttale seg kategorisk og aldeles kunnskapsløst om situasjonen i Gaza. Det mest tullete — for jeg har ingen annen karakteristikk — er at hun ikke en gang var interessert i forklaringer. Er det slik retorikk hun ønsker mot sine egne kontroversielle standpunkter og (fremtidige) beslutninger, eller tror.hun.virkelig at hun kan ta stemmer fra ytterste venstre fløy med slike tåpeligheter? (Hun vil i så fall oppdage at de er umettelige. De på den ytterfløyen er helt på linje med Hamas).
Jeg begynner å miste troen på at vi har et tilstrekkelig antall politikere i Norge med evnen til å styre landet og forvalte vår utenrikspolitikk på en kompetent og ansvarlig måte.
Så et par kuriosa (som jeg ikke lenker til men er lette å finne):
NRK gjør en nyhetssak av at en person har brent sitt israelske pass og forsøker (forgjeves) å innhente kommentar fra DMT om saken. Dette må sees i sammenheng med saken i Klassekampen nylig der de forsøkte å koble DMT inn i en skandale over at folk fra politiske partier snakker med israelere. Dette er folk som er veldig opptatte av at andre skiller mellom jøder og israelere, men synes ikke de selv trenger å gjøre det.
ABC Nyheter har også oppsøkt fremtredende anti-israelske pro-Palestina aktivister og spurt dem om deres stemmevalg er avhengig av partiets anti-israelske profil, og hva tror dere de sa? Nå er det blitt veldig mange partier å velge mellom om man hater Israel, men de ønsker seg naturligvis enda mer.
Denne helgen skal det være ny anti-israelsk demonstrasjon, annonsert av “gateprest” og tidligere biskop i DNK, Kari Veiteberg. Det oppfordres til å ta med kjeler, for å skremme vekk jøder, sionister, meningsmotstandere overdøve innsigelser.
Utenfor vår lille sandkasse:
Canada har nå også varslet at de akter å anerkjenne staten Palestina i september, men stiller (i likhet med Storbritannia men til forskjell fra Frankrike) betingelser til PA såvel som Israel. Trump truer Canada med straffetariffer om dette gjennomføres. Se min kommentar under.
Nok en veldig god og nøktern analyse fra David Horovitz om den politiske situasjonen og strategiske valg. Det synes temmelig åpenbart at Netanyahu må finne en løsning for interimstyre i Gaza hvor PA spiller en sentral rolle.
Witkoff er tilbake i Israel for første gang på noe sånt som seks måneder for å diskutere veien videre med Netanyahu. Forhandlinger med Gaza er gått aldeles i stå. (Vel, Hamas har tilbudt å levere israelske lik mot å få levende terrorister tilbake). Jeg mistenker at det nå legges opp til en mer robust ordning for å få humanitære forsyninger inn til gazenere.
Min analyse:
Vi skal aldri undervurdere muligheten for at offentlige uttalelser er spill for galleriet, men vi skal heller aldri undervurdere Netanyahus evne til å høyne innsatsen inntil det helt urimelige.
Vestlige regjeringer mangler enten forståelse for eller politisk mandat til å motarbeide totalitære, fascistiske krefter som vi både ser hos Russland og den såkalte jihadist-bevegelsen. Vår regjering er antagelig blant de dårligste, men det er tydelig at venstresiden i mange andre land utgjør en hemsko for en konstruktiv tilnærming til disse kreftene som faktisk vil legge oss ned.
Det ser nå ut som det er samordnet utenrikspolitisk press på Netanyahu om to saker: 1) å legge til rette for mye mer humanitær bistand til Gaza, og 2) ikke motarbeide en løsning for “dagen etter “ i Gaza hvor PA spiller en rolle.
Samtidig er det innenrikspolitisk press på den samme Netanyahu om å 1) ikke gjøre noe som kan hjelpe Hamas, uansett hvor ille det er for sivilbefolkingen der, og 2) gå inn for at Israel overtar kontrollen av Gaza og/eller mange/flesteparten/alle gazenere fordrives finner seg et annet sted å bo.
Netanyahu koketterer overfor begge pressgruppene: mot vestlige makter ved å si at han er begrenset av sin egen politiske koalisjon, og mot innenrikspolitisk press ved å si at han presses utenfra. Hvor mye han bryr seg om å fremme stabilitet, fred og normalisering i Midtøsten er temmelig uklart.
Altså: alt det vi ser er del av forhandlinger der parter spiller kort for å presse Netanyahu dit vil, og hvor Netanyahu forsøker å komme til et sted han synes er greit for ham og hans koalisjon.
Alt dette styret kunne egnet seg til en politisk farse, men det gjør reell skade: palestinere i Gaza har det helt forferdelig og har lite håp om at ting blir bedre over noen horisont; gislene er i beste fall lemlestet i kropp og/eller sinn; israelske soldater nærmer seg utmattelse; deres familier sliter; palestinere på Vestbredden blir gjort stadig mer hjelpeløse, osv. Jeg gjentar sikkert meg selv.
Dette er eksempel på en forklaring som Ine Eriksen Søreide sier hun ikke er interessert i, men som faktisk kan hjelpe til med å gjøre ting bedre i verden. Kanskje hun har en bedre forklaring, men å avvise forklaringer diskvalifiserer fra troverdighet.
Bissele: kapara (כפרה), som egentlig viser til (i overført betydning) kyllingen som i tradisjonen før Yom Kippur svinges over hodet før den slaktes, som en slags forsoning. Men i enda mer overført betydning brukes det både på yiddish og ladino (og for alt jeg vet israelsk hebraisk) som en kommentar til noe uheldig som er inntruffet. på at vis at “det kunne vært verre” og fungerer derfor som et skuldertrekk.
Jeg tenker mye de siste ukene på at noe av de mest ødeleggende konsekvensene av krigen for meg er at jeg har mistet tillit. Til det meste og til de fleste. I Israel, i Norge, på skjermen, vis a vis mange av menneskene rundt meg.
Dette er et resultat av både måten krigen utfolder seg på, fra alle sider og på alle plan, måten den er omtalt på, og måten de fleste håndterer den på - både offentlig og privat.
Men det er også en større prosess, som henger sammen med politiske og kulturelle utviklinger, med endringer i kunnskapsstrukturen, kunnskapsformidling og distribusjonen av kunnskap i samfunnet.
Vi lever i fryktelig kaotisk tid. Også når det gjelder relasjoner oss mennesker imellom.
Det å miste tillit er ikke helt i tråd med måten jeg normalt forholder meg til verden på. Jo, jeg har vokst opp med en god dose sunn skepsis, men aldri mistillit. Og aldri mangel på tillit til noen av de solide institusjonene, kunnskap, grunnleggende fellesverdier og mellommenneskelige relasjoner som til sammen skapte tryggheten i min verden, som i grunn var alltid preget av kriger og uforutsette farer.
Nå kjenner jeg på mangel på tillit.
Det slår meg at den grunnleggende frustrasjonen og vonde følelsen som jeg kjenner på fortiden, er noe annet enn utrygghet.
Mangel på tillit skaper utrygghet, men er likevel noe annet.
I det sosiokulturelle universet jeg har vokst opp i, var selvstendighet en sentral verdi. Det er en særegen type selvstendighet som var verdsatt i min israelske oppveksten. En type «livs oppfinnsomhet» som har et eget ord: Tushiya תושיה på hebraisk (interessant nok finner jeg ikke godt norsk ord som dekker meningen).
Det handler om å klare å handle kreativt og tilpasse seg uforutsette situasjoner på en god måte. En type egenskap (både medfødt og tillært) som fortoner seg som enslags overlevelsesinstinkt.
(Det slår meg i skrivende stund at dette rare aspektet av israelsk karakter trolig er litt vanskelig å formidle i Norge.)
Så jeg føler meg forholdsvis ok rustet til å takle uforutsette farer og situasjoner av ulike slag.
Men ingenting har forberedt meg på en tilværelse med så lite tillit.
Den er oppslukende.