2025-07-24

Hei, alle sammen!

• Erik Stephansen hyller Klassekampen for å ha publisert artikler av Morten Traavik fra en reportasjereise i Israel. Det vil nok ta tid før jeg er helt fornøyd, men dette er et hederlig forsøk på å realitetsorientere debatten litt. Klassekampen er jo en kompleks affære, fordi er oftere ærlig enn andre aviser. Det er en veldig lav terskel å være bedre enn Dagbladet, men også Aftenposten svikter for ofte og VG er ujevn. Men selv om Klassekampen glimrer i øyeblikk, så har de noen utilgivelige rykk andre ganger. Man må liksom lese avisen med vernebriller.

• Sjefredaktør og grunnlegger av Times of Israel David Horovitz skrev en sak i går hvor han ansvarliggjorde Netanyahu ikke bare for elendigheten i Gaza, men også for at det ikke er noen gode veier ut av uføret, for noen. Seth Frantzman, en erfaren krigsjournalist, kommenterer artikkelen på Facebook.

• Dette er en viktig debatt som ikke bør styres av ytterfløyene. Noen poeng:

  • David Horovitz har i flere omganger også tatt opp at det ikke finnes (troverdige, uhildete) journalister i Gaza fordi IDF mener det er utrygt for dem der. Det kan stemme, men en del har nok sammenheng med at IDF og den israelske regjeringen har erfaring med at Israel får skylden uansett og at det journalistikk er bortkastet i beste fall og til hindre i verste fall. Horovitz kjøper ikke dette argumentet, og det gjør heller ikke jeg. Men jeg forstår det.

  • Som følge av at haredi-partiene har gått ut av regjeringen har det fascistiske rasistiske ekstreme høyre fått avgjørende makt i Netanyahus koalisjon, og de har som mål å annektere Gaza og sette opp israelske bosetninger der, gjerne ved at dagens innbyggere fordrives/ oppmuntres til å utvandre/ får lov til å reise ut.

  • Det ville uansett ikke vært noen ren og ryddig vei ut av uføret Hamas lagde, og det var naturligvis en del av deres strategi. Vi kan ikke ha noen illusjoner om at det var en enkel vei å gå her.

  • Det er svært få som er løsningsorienterte om dette. GHF er, for å være helt ærlig, den eneste ærlige og redelige aktøren. FN og andre humanitære organisasjoner tar av gammel vane altfor mye hensyn til Hamas. IDF har et legitimt mål i å frata Hamas evnen til å finansiere og forsyne seg selv ved å kapre humanitære forsyninger.

  • Det er stadig flere som tar til orde for en annen strategi som går ut på å “flomlegge” Gaza med humanitære forsyninger for slik å frata Hamas kontroll over knappe varer. Dette er noe IDF er i stand til i samarbeid med andre, men det vil ta tid å rigge og iverksette. Etter dagens situasjon å dømme har ikke Netanyahu en gang begynt å tenke i de baner.

  • Det er vanskelig å tenke for kynisk om situasjonen: Det er Hamas som har skapt rotet, men det er andre som må rydde. Både Hamas og ekstremistene i Netanyahus koalisjon ønsker at sivilbefolkningen i Gaza skal lide, dog av ulike årsaker. FN og verdenssamfunnet rir anti-israelske kjepphester fremfor å samarbeide. Land (for eksempel Norge) som kunne ha fasilitert både det ene og det andre har forspilt all troverdighet ved å drive internpolitisk godhetsposering.

  • Dette har alle elementer av et tragisk skuespill av Shakespeare.

• Det som vekselsvis forskrekker og irriterer meg er at Netanyahu — i hvert fall det siste året — har gjort akkurat det Hamas ønsket at han skulle gjøre Det er som han tar Hamas’ strategi som en utfordring: “tror dere at jeg bryr meg om menneskelige skjold, sivil lidelse, eller verdenssamfunnets oppfatning. Jeg skal vise dere, jeg”. Sun Tzu vektla (blant annet) hvor viktig det er å være uforutsigbar — det forsto Netanyahu overfor Hizbollah og Iran, men har gått motsatt vei med Hamas.

• Det virker som om meglere, USA og Israel jobber intenst for å få til en avtale, særlig etter at det ble kunngjort at Hamas nylig har fått skylden for at det er gått i stampe. Spørsmålet er hvor nedslitt Hamas faktisk er, og hvilket handlingsrom IDF har i Gaza ved ulike tilbaketrekningsscenarioer. Det er det veldig få som vet.

• Bissele: Gevalt (געוואַלט), nå for tiden ofte satt sammen med “Oy”, men har en mening på egne ben og betyr bokstavelig talt “vold, makt” men hvor “ge” prefikset gjør det til et substantiv som forsterker meningen i makt eller vold. Kan altså bety “her er det forskrekkelige krefter”.