I dag søndag kl 15 skal det være støttemarkering for druserne på Eidsvolls plass. Jeg vet ikke hvor man kan få tak i det drusiske flagget i Norge, men vi får finne andre måter å gjøre oss synlige på. Husk at dette er til støtte for druserne, så det israelske flagget blir litt malplassert.

Jeg er tilbake etter en to-ukers pause, som var nødvendig av flere årsaker. Hvem vet om jeg valgte rett tidspunkt, men noen ganger velger rett tidspunkt meg. Det lar seg ikke gjøre å gjøre rede for alt som er skjedd disse fjorten dagene, så derfor skal jeg forsøke å gi en oversikt over ståa i dette øyeblikk. Jeg vil også anbefale fredagens podcastepisode i Henrik Beckheims regi, der også Mahmoud Farahmand (Stortingsrepresentant fra Telemark, Høyre) var med den første halvdelen.

Først, krigen i Gaza:

• Vi har sett filmen før hvor det varsles om gjennombrudd som ikke materialiseres, tett fulgt av gjensidige beskyldninger.

  • Det er enkelte ting som er veldig enkle å registrere i denne krigen, nemlig lidelsene det påfører folk: gislene hvis tilstand og skjebne er stadig mer usikker for hver time; og ikke-stridende i Gaza, som lever under stor og tildels akutt nød og en høyst uviss fremtid. Det er heller ingen spøk for soldatene i Gaza og deres familier.

  • De materielle ødeleggelsene i Gaza har vært overdrevne i lang tid, men nå er store bebygde områder lagt i grus. Rafah skal visstnok være jevnet med jorden, og det er store spørsmål om tunnelene har gjort fundamentale skader (tyskspråklig artikkel) på grunnforholdene i Gaza.

• Alt annet er komplisert, og jeg tror det beste analytiske modellen for dette er forhandlingsteori. Vi må se på hva partene forhandler om og med, og hva hver av dem ser på som alternativ til en fremforhandlet løsning.

  • Prosessen, slik den ser ut nå:

    • Det skal innføres en tidsbegrenset våpenhvile (60 dager, sies det), hvor IDF skal trekke tilbake sine styrker og Hamas frigi omtrent halvparten av de levende gislene, altså ca 10 personer og et antall lik. Hamas skal også levere en komplett rapport over tilstanden til de levende gislene. Dette er i hovedsak noe Israel og Hamas må bli enige om.

    • I de 60 dagene skal det fremforhandles en varig våpenhvile, og her kommer flere parter inn, ikke minst i spørsmålet om styring og gjenoppbygging av Gaza.

  • Hamas’ posisjon:

    • Det eneste de har å forhandle med, er gislene (både døde og levende), og det er som forventet at vil ha mest mulig igjen for det. Jeg vil presisere for ørtende gang at det er mot alt av lover å holde folk (også militære) som gisler.

    • Deres strids- og terrorevne er åpenbart ikke helt lagt ned, men de har lite og stadig mindre å true og dermed forhandle med.

    • Det de forhandler om, er evnen til å (gjenopp) bygge sin maktposisjon i Gaza. Derfor krever de internasjonale garantier om at Israel ikke vil (åpent) aksjonere mot dem. (Altså slik det var før 7. oktober — at de konsekvensfritt kunne gjøre hva de ville mot israelere).

  • Israels posisjon:

    • Israel forhandler om to krav som synes å være gjensidig uforenelige men likefullt urokkelige, nemlig

      • Alle gisler frigis

      • Hamas er satt ut av spill i Gaza

      • (Før var det at Hamas skulle avvæpnes og Gaza demilitariseres, men det ser ut til å ha skjedd i stor grad. Det er ikke en militær konflikt i Gaza etter konvensjonelle standarder).

    • Det de forhandler med, er at

      • De fortsetter militære aksjoner i Gaza inntil det er en avtale. Nå er det meldt at IDF har inntatt og holder på 75% av Gazas areale de satte som mål, og militære operasjoner dreier seg (sannsynligvis) om en kombinasjon av patruler for å holde på området og raid ute av områdene.

      • De trekker seg ut av deler av området til gjengjeld for en avtale generelt og gisler spesielt.

  • Netanyahu-forviklinger. Både i og utenfor Israel har statsministeren selv, hans koalisjon og personlige interesser fått mye (og berettiget) oppmerksomhet, og det både opplyser og forstøyer diskusjonen om forhandlingene. Jeg tror ingen har lykkes med å lese Netanyahus tanker, men her er noen — og langt fra uttømmende — poenger:

    • Om en drøy uke tar Knesset ferie frem til etter jødiske høytider til høsten, dvs. oktober. Netanyahu sliter med nødvendig støtte fra (“ultraortodokse”) Haredi partiene UTJ og Shas pga krangel om verneplikt; og med den ekstreme Ben-Gvir/Smotrich fløyen over at han i det hele tatt forhandler om en våpenhvile i Gaza. Netanyahu vil derfor få mer arbeidsro om han holder den allerede lekkeferdige skuta flytende bare et par dager til, og den tiden kan gå på bekostning av alle i Gaza.

    • Men ettersom motparten i denne konflikten er den menneskefiendtlige organisasjonen Hamas, dukker det opp tankerekker og rasjonaler som i beste fall er kyniske og i verste fall perverse. 

      • Hamas har holdt Gazas sivilbefolkning, bygningsmasse og infrastruktur gissel helt siden 2005, og det har hindret Israel fra å gå grundig til verks mot organisasjonen. Denne gangen har det ikke fungert — det er en ubegripelig tragedie for Gaza, men har også blottlagt Hamas på en måte som ikke er skjedd før-

      • Hamas vil at Israel skal gi mest mulig for gislene, men Netanyahu vil at det skal koste Hamas mest mulig å holde på dem. Israel og andre vestlige land har lenge hatt som prinsipp at å forhandle med terrorisme oppmuntrer til mer terrorisme, men ofte har dette prinsippet måttet vike for politisk press og pragmatisme.

      • Det er derfor Netanyahu varslet i mars at forhandlinger fremover måtte foregå “under ild”, altså at Hamas nå måtte forhandle om å få til, og ikke forlenge, våpenhvile.

      • I motsetning til Wolasmals fabuleringer, har alle vellykkede forhandlinger i Gaza-krigen (og de aller fleste andre konflikter) i Midtøsten skjedd med sabelrasling og ikke godvilje.

      • Man kan diskutere Netanyahus personlige motiver, men Israels strategi her er åpenbart å sørge for at Hamas har tiden mot seg.

      • Men så har jo også alle i Gaza også tiden mot seg. Det vi ikke vet, er hvor mye Hamas egentlig allerede har tapt.

• Så er det verdt å huske at Hamas kunne stanset krigen og elendigheten når som helst de siste 652 dagene ved å frigi gislene. Uansett hva man mener om Netanyahu, er det ingen tvil om at all medvind for fortsatt krigføring hadde stilnet og blitt motvind.

• (Jeg dagdrømmer om at Israel redder alle gislene og snur hele forhandlingsdynamikken opp ned. Da blir det kanskje mulig å få til et bedre liv også for gazenere).

Så, Syria

• Det har vært forhåpninger blant svært mange om ikke de fleste i Vesten at Syrias nye leder Ahmed al-Sharaa og hans organisasjon Hayat Tahrir al-Sham (HTS) ønsket å reformere Syria til å bli et holdbart og bærekraftig sted for alle grupper som bor der. En minoritet har vært skeptiske, men det har generelt vært avventende optimisme.

• Israels linje har vært skeptisk men åpen, og det har de håndhevd ved å 1) innta deler av Syria som et bufferområde rundt Hermon-fjellet, og 2) erklære Syria syd for Damaskus som demilitarisert. Det har vært flere anslag mot militære mål i dette området, både for den fysiske effekten og for å vise vilje.

• Bekymringen har vært at HTS egentlig ikke har gitt slipp på sine ambisjoner om sunni-fundamentalistisk dominans over så store områder, i samsvar med Taliban, Al-Qaeda og Daesh. Hvordan styresmaktene i Syria behandler minoriteter som kristne, shia (alawitter) og drusere var derfor avgjørende. Jeg vil anbefale denne podcastepisoden med Haviv Rettig Gur for å høre det drusiske perspektivet på saken. Del gjerne dette, for det er så til de grader underrapportert.

• Det har vært flere urovekkende episoder de siste månedene som forsterker skepsisen til al-Sharaa og HTS. Det er meldt om angrep på alle de tre gruppene, oftest (bort) forklart som “sekteriske trefninger” eller “uavhengige og opprørske militser”. Al-Sharaa sier på sin side at han gjør alt som er mulig, men 1) Syria er istykkerrevet etter mange år med borgerkrig og 2) Israel gjør med sine angrep det vanskelig for det israelske militære å ha troverdighet.

• Bakgrunnen for massakrene av drusere i Syd-Syria skal være strid mellom beduiner og drusere i området, men det kommer troverdige meldinger om at det var regimet som iscenesatte denne striden og sendte inn tropper mot drusere. Uansett førte dette til at mange drusiske israelere tok seg inn i Syria for å beskytte sine brødre, etter at IDF ga opp å forhindre at de tok seg over grensen.

• Israel gikk så inn med egne militære angrep, også (og dette er viktig) mot syriske regimemål i Damaskus. Etter å ha gitt beng i drusernes skjebne frem til da, fikk det internasjonale samfunnet plutselig interesse av å få til ro.

• Fredag fikk al-Sharaa under visse forutsetninger 48 timer til å sikre ro og trygghet i byen As-Suwayda, en hovedsakelig drusisk by. Men det kommer meldinger om at voldsmenn (ja, de er alle menn) er underveis fra andre steder i Syria og utlandet for å delta i pogromene mot druserne.

• Omtale av, bekymring for, og solidaritet med druserne har så å si vært fraværende fra vestlig og norsk media.

• Vestlig optimisme om Al-Sharaa må også sees i sammenheng med at mange vestlige land — også Norge — har mange syriske flyktninger de ønsker å få returnert til sine hjemland. Ha her i bakhodet at Assad tilhørte en shia-minoritet som brutalt undertrykket sunni-muslimer, enten de var rivaler eller vanlige folk.

Iran

• Dette får lite omtale i pressen for tiden, men i podcasten på fredag gjør Mahmoud Farahmand oss oppmerksomme på viktige endringer i den islamske republikkens retorikk.

• Bedre BDAer (battle damage assessments) tyder på at skaden på det iranske atomvåpenprogrammet virkelig var omfattende. Det verserer flere estimater på hvor lang tid det eventuelt vil ta regimet å bygge opp programmet igjen, men et vesentlig moment her er at Israel (med backing fra Vesten) har gjort det klart at de vil aktivt hindre forsøk på akkurat det.

• Ref dette har nå EU varslet at Iran må inngå en god avtale innen oktober for å unngå “snap back” sanksjoner som trolig vil svekke regimet innad.

• Dette nyhetsbrevet er langt nok som det er, men legg merke til hvor flinke nordmenn med iransk opprinnelse og eksiliranere er til å holde presse og politikere ansvarlige for slurv og ensidig dekning. Det stormer litt rundt norsk presse nå, og jeg håper at de skjerper seg av det.

Gode bidrag og innspill i Norge

• Les og del gjerne denne fine artikkelen om synagogen i Trondheim.

• Alltid på og alltid flinke har Kos og Kaos hatt to spesielt gode saker i media de siste to ukene:

  • Ester Nafstad og Louise Kahn undrer seg over at representanter fra Rødt og SV har nominert den åpenlyst antisemitten Francesca Albanese til Nobels fredspris, og ikke minst hvorfor pressen sjelden eller aldri omtaler hennes ekstremisme.

  • De samme to går i rette med kommunikasjonssjef i Amnesty International som mener at jøder ved å (våge å) ta til motmæle “polariserer” debatten. Jeg har hatt litt diskusjon med Amnesty folk onlne som fremholder at Hausdorffs standpunkter i debatten om “folkemord” var uholdbare, samtidig som de ikke makter et eneste saklig motargument mot henne. Amnesty er en organisasjon med et viktig formål, men i denne saken er de helt på viddene.

• Journalisten har en sak om falske videoer som ble sirkulert i forbindelse med krigen mellom Israel og Iran, men gjemmer i brødteksten at disse kom fra bare en side (gjett hvilken). Det var nok viktig å ikke skape et inntrykk av at 1) Israel vant krigen og 2) faktisk ikke er så ille som altfor mange vil ha det til.

• En av dem som heroisk og standhaftig går debattredaktørers enfoldighet rett i mot er advokat Ragnar Hatlem, som som (for eksempel) her tar for seg folkerett og asymmetrisk krigføring. Altså problematiserer anvendelse av folkerett som bygger på en forutsetning om at begge stridende parter ønsker å overholde det.

Ymse

• Salo Aizenberg er en av dem som har gått etter meldinger om dødsfall i Gaza, blant annet ved å se på listene Hamas (eventuelt under andre navn) har publisert. Skjevheter i tallene bekrefter IDFs fremstilling fremfor Hamas og deres medspillere.

• En analyse om pressedekning av GHF som viser at store nyhetsmedia forsterket synspunkter og desinformasjon fra Hamas.

Bissele!

Jeg fikk denne fra ChatGPT, så det er mulig det er en “hallusinasjon”, altså noe språkmodellen fant på selv for å gjøre meg til lags, men likevel “A shmues mit a Yid iz halbn a tefile.” (אַ שמועס מיט אַ ייִד איז האַלב אַ תּפילה), som betyr “en [god] prat med en jøde er som en halv bønn“ hvilket forklarer hvorfor mange går i schul og vektlegger prating over brønn. Medmenneskelige samtaler har også en terapeutisk effekt, selv når de tilsynelatende er overfladiske.