2025-06-27 - Shabbat shalom!

Hei, alle sammen! Mye har skjedd på en uke, og det er et behov for å se tilbake og oppsummere. Men det må vente, fordi det er veldig mye som foregår akkurat nå.

Dette blir derfor et litt forhastet nyhetsbrev med vel konsise punkter.

Jeg har tenkt å snakke om mye av dette med Henrik Beckheim kl 11 i dag, og dere kan være med på live-sendingen kl 11 på Facebook, X eller Youtube. Her er en oversikt med noen korte kommentarer jeg kommer til å diskutere litt nærmere:

• Hovr mye skade er egentlig gjort på Iran-regimets atomvåpenprogram? (Lytt til Dan Senors siste podcastepisoder for en temmelig nøktern gjennomgang

  • Formålet var å redusere både regimets vilje og evne til å utvikle atomvåpen

    • Evne er avhengig av flere komponenter som alle må fungere.

      • Anrikelsesprosessen tar flere trinn og er svært krevende. Det ser ut som Israel knekket det aller meste og USAs angrep på Fordo tok siste bit.

        • Det er usikkert hvor mye og hva slags skade er gjort på Fordow, men trolig er det betydelig

        • Imidlertid er det mer sikkert at andre anlegg i anrikelsesprosessen er ødelagte og må eventuelt bygges opp fra grunnen

      • Vanskeligheten med å gjøre det til våpen er avhengig av ambisjonsnivået - atomvåpen på en missil ligger nok et stykke frem, selv om Iran-regimet åpenbart kan bygge missiler. Atomvåpen i en ryggsekk eller en varebil er antagelig innenfor grei rekkevidde

    • Vilje blir en kost-nytte kalkulasjon for regimet, hvor

      • Nytten er den makten de får i regionen (og utenfor) ved å være en atomvåpenmakt. Jeg har vanskelig for å forstå at noen ønsker at Iran skal ha slik makt.

      • Kostnadene er både byrden av pågående sanksjoner og vissheten om at Israel både kan og vil skade forsøk på å få programmet i gang igjen

      • De fleste er enige om at inspeksjonsregime som er strengere enn IAEA er nødvendig, og det er det USA som må insistere på.

    • Diskusjonen om hvor langt tilbake programmet er satt blir derved litt enkelt. Det er flere deler både med hensyn til evne og vilje som må forstås og vurderes. Forståelse er det god ekspertise om, men vurderingen krever data som ikke er kjent for oss, og antagelig ikke for noen ennå.

    • Forhandlinger blir viktige, og vi vet lite om opplegget til disse — ikke minst hvilke forhandlingsposisjoner partene stiller med.

    • Det bør likevel ikke være tvil om at Israel her ikke bare forhandler for seg selv, men hele den vestlige verden, også oss i Norge.

• Hva skjer og kan skje i Gaza?

  • Det er veldig uvisst hvordan det er for gislene. Det er all grunn til å frykte at Hamas og andre kan straffe gislene for IDFs fremgang på slagmarken.

  • Situasjonen er veldig alvorlig for sivilbefolkningen og kan bli enda verre. Antagelig er meldinger om israelske “massakrer” falske, men det er ille nok. GHF forbedrer seg, men ikke fort nok. Det blir stadig vanskeligere for Netanyahus regjering å forklare hvorfor de velger å ikke gjøre mat til en overflodsvare og på den måten frata Hamas inntektskilder.

  • Dessverre har vestlige aktivister ropt ulv så mange ganger at nå som det virkelig er ille, så blir det ikke tatt alvorlig.

  • På den annen side kommer det tydelige signaler om at forhandlinger gjenopptas, og vi kan være sikre på at både Hamas og Israel er under sterkt press til å bli ferdige med dette.

• Et lite poeng som er verdt å ta med seg: Israel har helt sikkert lært av 7. oktober og begynner allerede å utarbeide strategi og taktikk til neste fase i konflikten mot Iran, Hamas, Hizbollah og andre.

• Zoome kraftig ut: har nye muligheter for stabilitet og fred åpnet seg i Midtøsten etter 7. oktober?

  • Mye av dette drives av Trumps ego, på godt og vondt. Utålmodigheten hans, samt hans unike talent for å få folk til å ønske å være i hans gunst skaper et press på alle om å inngå avtaler; men dette kan også gjøre at problemer utsettes og kan vokse seg store. Jeg har lært å ikke overvurdere Trumps strategiske evner, men heller ikke undervurdere hvor stor påvirkningskraft han har.

  • Jeg tror imidlertid at både Israels militære seire og gjenopprettede troverdighet og Trumps press har gjort at stadig flere regimer forstår at de er lite tjente med å ha Israel som fiende, heller ikke for palestinernes skyld. Saudi Arabia signaliserer at de ikke vil normalisere forholdet med Israel før en fredsløsning mellom Israel og palestinerne er i støpeskjeen, men hva det betyr i praksis gjenstår å se.

  • Om jeg skal spekulere, tror jeg at Fatahs radikale agenda om å erstatte Israel med staten Palestina er blitt helt uholdbar. Abbas har ikke mange virkelige venner igjen utenfor norsk venstreside.

• Hvorfor nyhetsdekningen og omtalen er så forvirrende, og hva man kan gjøre med det

  • Det blir stadig tydeligere at virkeligheten i Midtøsten skiller seg stadig mer fra kartet mange vestlige medieaktører har brukt til å navigere virkelighetsbildet. Det er flere slike stadig mer foreldete kart, som vi kan gå inn på siden, men i Norge har forestillingen om Israel som en slemming klart hegemoni.

  • Når virkeligheten ikke stemmer med mentale modeller, oppstår det kognitiv dissonans, og det håndteres svært ofte ved at man tviholder enda hardere på modellen som trues, og tyr til stadig mer desperate argumenter.

  • Dette kan foregå en stund, inntil “eksperter”, “journalister” og andre later som de egentlig mente rett hele tiden.

• Ordførervalget i New York og hva det betyr for

  • Det demokratiske partiet. Det er enighet om at Zohran Mamdani viste vei for hvordan valgkamper bør gjøres om demokratene skal vinne frem. Det er imidlertid uklart om hans politiske plattform er 1) troverdig i New York, eller 2) overbevisende andre steder. Det oppgjøret gjenstår å se.

  • Den jødiske minoriteteten i USA. Mamdani har uttrykt holdninger til Israel som helt åpenbart bidrar til antisemittisme og av toneangivende institusjoner faktisk er det. Han har forsøkt å rygge litt unna, men mine jødiske amerikanske venner og familie er dypt bekymret over at så mange i New York var villige til å se gjennom fingrene på hvor jødefiendtlig han fremstår. Om dette er begynnelsen på slutten av jødisk liv i New York, er det uendelig trist.