2025-06-26

Mahmoud Farahmand er på banen med velfundert kritikk av diskursen om regimet i Iran både på video (inyheter) og intervju (Minerva). For dem som ikke abonnerer på Minerva er Fahramandspoeng at det iranske regimets troverdighet (også internt) er svekket av israelsk etterretning, at proxyene er nede for telling, og vet at opposisjonen har fått (mer) vann på mølla.

Legg merke til hvor lite oppmerksomhet han og andre med røtter i Iran får i norske media.

Gunnar Gabrielsen kommer med et hjertesukk om VGs bruk av “eksperter” om utenrikssaker: “Det mest overraskende, fra et nasjonalt medieperspektiv, er hvem som benyttes som "eksperter". Enten har de ingen erfaring fra Midtøsten, og skulle de ha dette, så har de ingen forståelse av militære forhold. Eller politiske forhold. Eller historiske.“ Jeg er enig med ham, men er ikke overrasket. Blant svært mange analyser jeg skulle gjort, ligger å se om alle disse spådommene på noen måte slo til gjennom årene. I det minste burde journalister venne seg til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål i stedet for å være servile overfor åpenbart beleilige synspunkter.

Det er kommet spørsmål til meg om anklagene om at Israel skyter på palestinere i matkø. Her kommer et slags svar:

• Påstandene kommer bare fra palestinske kilder, dvs. som enten er Hamas er underlagt dem. At AlJazeera videreformidler slike påstander, gir dem ikke større troverdighet

• Det er vanskelig å få bekreftet eller avkreftet slike påstander, ettersom det i beste fall er vanskelig for utenforstående å ferdes på Gaza og rapportere.

• Det har ikke vært lett for GHF å etablere forsyningslinjer med mat til Gaza. Det blir stadig bedre, men ikke fort nok. Dette arbeidet skulle begynt to måneder tidligere enn det gjorde. Det hjelper ikke at Smotrich faktisk vil bruke sult som våpen.

• Spredte meldinger tyder på at det er vedvarende rot i systemet: tilfartsveier har ikke vært merket godt nok, og folk har forvillet seg inn i “no go” soner hvor israelske soldater har skutt (i været, i bakken, mot folk, alt er uklart), matforsyningene har åpnet tidligere enn annonsert og gått tomme for mat før alle fikk, osv.

• Det tas til orde for å rett og slett oversvømme Gaza med mat, slik at det ikke lenger er sjelden var som Hamas kan selge på svartebørs.

• Som en av mine korrespondenter påpekte: det er vanskelig å se hva Israel kunne tjent på å drepe palestinere i matkø, men det er lett å se hva Hamas får igjen for det.

• Med andre ord virker beskyldningene usannsynlige men kan ikke uten videre tilbakevises, og ganske sikkert har tragiske dødsfall forekommet. Vi får håpe på og kreve en ordentlig undersøkelse.

I kategorien smittsomme påstander er dette om at flere hundre tusen palestinere er savnet i Gaza. blir denne tilbakevist her. Legg merke til hvor mye tid det tar å spole tilbake til kilder hvor slike påstander oppstår og forklare hvorfor de viser feil. Så vil jeg påpeke at avkreftelser ALDRI får oppmerksomhet

I Dagen tar Vebjørn Selbekk opp pressens unnlatelsessynder i å ignorere Hamas, og hvilken effekt Det Enerådened Narrativ har på ordskiftet, noe også Anki Gerhardsen omtaler.

I et av hans podcastopptrinn nylig fortalte Haviv Rettig Gur om et israelsk ordtak som er verdt å ta med seg, som jeg gjengir med alle forbehold om at min oversettelse og hukommelse svikter: “De som vet hva som foregår, snakker ikke om det; og de som snakker om det, vet ikke hva som foregår.” Dette kunne vært en t-skjorte.

Så er det spillet om stabilitet i Midtøsten. Et utvalg:

• Det kommer ubekreftede meldinger om at Syria og Israel er i direkte forhandlinger om å stabilisere og normalisere forholdet. Det er mye som fortsatt kan gå galt her, men det vil i så fall være en fjær i hatten både for Netanyahu og Trump; men det burde vi tåle. Det vil umiddelbart forbedre livet dramatisk for drusere både i Syria og Libanon. Det vil også åpne for langt bedre forhold mellom Israel og Libanon, og da har Israel plutselig bare reelle grenser mot veletablerte stater.

• Jeg har ikke sett noen god analyse av hvordan et slikt forløp vil påvirke forholdet mellom Fatah/PA og Israel, men jeg er ganske sikker på at radikale elementer på begge sider ikke ønsker det.

• Usikkerhetsmoment 1: Trumps holdning til våpenhvilen mellom Iran og Israel. Det vi kan være sikre på er at Trump gjerne vil erklære at han fikk slutt på krigen for derved å avkreve Nobelkomiteen prisen han mener han forlengst har gjort seg fortjent til. Det siste er nå at han mener at utfallet er så uomtvistelig at en ny avtale ikke en gang er nødvendig. Jeg tror det kommer nye meldinger fremover. Jeg er glad for at jeg ikke har ansvaret for å rydde opp i det.

• Usikkerhetsmoment 2: Skadeomfang på Fordow-anlegget, andre anlegg og regimets evne til å gjenopprette atomvåpenprogrammet. Her er det også veldig tydelig at man gjengir det man håper mest på. De som vil ha det til at Trumps bombing (i motsetning til alle andre amerikanske militære intervensjoner i etterkrigstiden) var folkerettsstridige og fånyttes, mener at usikkerheten viser at bombetoktet ikke virket. De som mener at bombetoktet satte punktum for krigen, mener det motsatte. Den tidligere omtalte Haviv Rettig Gur påpekte at regimet i Iran neppe får forsøke å gjenopprette våpenprogrammet uforstyrret.

• Usikkerhetsmoment 3: Effekten på forhandlinger om Gaza. Fokuset flyttes gradvis tilbake dit, hvor det fortsatt foregår strid (syv israelske soldater ble nylig drept av et angrep på deres pansrede kjøretøy), flere tunneler ødelegges, mer areale er under israelsk kontroll og terroristgrupper isoleres og blir mer desperate. Alt mens gislene lider under ubeskrivelige forhold og sivilbefokningen i Gaza lever i stor usikkerhet og kummerlige forhold. Det blir nok press både på Hamas og Netanyahu om å avslutte også denne krigen, men ingen av disse reagerer forutsigbart på press, og den tidligere nevnte Smotrich har stor påvirkningskraft på Netanyahu.

• Ikke så usikkert: Israels militære suksess. Jeg anbefaler Lazar Bermans oversikt i Times of Israel og også denne artikkelen av Jeffrey Goldberg i The Atlantic. Det vil ta flere år å se effekten av alt som er skjedd siden 7. oktober 2023, men det er ingen tvil om at Israel er en helt annen maktfaktor enn før, at det bare er noen glør igen av “ildsirkelen” som Iran ville bruke til å utslette Israel og drepe flest mulig jøder, og at Midtøsten ser helt annerledes ut. Alle vestlige land er nå i gang med å lære mest mulig av israelere om både etterretning og krigføring, men sannsynligvis må Norge stå på gangen. Det er til skade for vår egen sikkerhet.

• Usikkerhetsmoment 4: om det blir like smart diplomati som det var (israelsk) krigføring. Vi trenger realistisk strategi som forstår og kan utnytte sikkerhet. Det evner hverken utålmodige hauker eller dogmatiske godhetsposører, men det er disse to som nå dominerer diskursen.

• Bissele i dag på ladino: “Todos los dedos de la mano no son unos” - “alle håndens fingre er ikke like”. Vi trenger mangfold.