Shavua tov, alle sammen! La oss håpe at det denne uken blir stabilisering, færre trusler, antydninger til varig frihet for flere i Midtøsten, og at refleksjon får mer oppmerksomhet enn klikkføde og fantasiløs populisme.

Dette nyhetsbrevet blir lengre enn vanlig fordi jeg forsøker å sammenfatte det som foregår, forklare det jeg kan og ikke minst gjøre oppmerksom på hva som er usikkert. Jeg håper at det er til nytte og av interesse.

Send dette gjerne videre! (Jeg gjør dette frivillig og ubetalt i fritiden. Om det er interesse og behov for å intensivere må jeg finne en måte å gjøre det til et levebrød på, men det er noe jeg grubler en del over).

Det korte mulighets- og nødvendighetsrommet

Allerede er det flere som sier at Israel “måtte” handle nå, og vi får se om historikerne er enige. Det er likevel flere tydelige faktorer som påvirker timingen:

• Forhandlingene mellom USA og det iranske regimet var i praksis brutt sammen. De var på vei til en sjette runde med samtaler og prinsipiell enighet om at Iran skulle få ha et sivilt atomprogram. Men ettersom USA (og forsåvidt alle i JCPOA-programmet) var enige i at Iran-regimet ikke skulle ha muligheten til å utvikle et våpenprogram, var det en betingelse at overholdelse skulle overvåkes. Det innebar at ingen uran skulle anrikes i Iran, og det godtok ikke regimet.

• Det er verdt å merke seg at Trump-administrasjonen utstedte en tidsfrist på 60 dager til å få ferdig en avtale, og den utløp nylig. Den amerikanske regjeringen har de siste tiårene satt “røde linjer” som terrorregimer som Iran har med godt hell ignorert.

• Samtidig var det mange andre tegn i det åpne til at Iran-regimet hadde som egentlig formål å bygge et atomvåpen-program, blant annet med missiltester og bestilling av missildeler fra Kina. Vi vet naturligvis ikke hva ulike etterretningstjenester har erfart, men det er all grunn til å anta at Iran-regimet ønske å bli en regional supermakt med atomvåpen i arsenalet.

• IAEA rapporterte nylig at Iran var i åpent brudd med ikkespredningsavtalen landet har underskrevet. Dette i seg selv gir folkerettslig grunnlag for straffetiltak.

• Flere har også kommentert at iranske forhandlere har opptrått arrogant, trolig fordi de faktisk er flinke til å hale ut prosesser inntil mer utålmodige vestlige regjeringer gir opp.

• I følge israelsk etterretning var det bare dager før Iran-regimet kunne sette sammen sine første 10-15 våpen. Atomvåpen er mye lettere å gjemme og beskytte enn produksjonsanlegg for slike våpen. Selv om det likevel lå et stykke frem til at IRGC kunne sende en atombombe via missil. så er det mange andre måter å levere et slikt våpen.

• Regimet har ennå ikke rukket å bygge opp luftforsvaret sitt etter Israels angrep forrige oktober. Visstnok kvier Moskva seg for å levere flere S-300 luftvernsbatterier, men det er flere steder å bestille slikt fra.

• Regimet har heller ikke rukket å gjenoppbygge proxy-kapasiteten, særlig i Libanon, Syria og kanskje Irak. Hamas er også på defensiven. Det er bare Houthi og Irans terrornettverk i Vesten (også Norge) som er noenlune operative.

• Til sist er også JCPOA-fristen i ferd med å utløpe, slik at snapback mekanismene fra Vesten (unntatt USA) skulle automatisk bli gjeninnført.

De militære målene

• Det var i forkant mye diskusjon om tre typer mål: 1) anlegg for utvikling og produksjon av atomvåpen, 2) strategiske militæranlegg, særlig IRGC, og 3) økonomisk infrastruktur for regimet og særlig IRGC. Det er en viktig del av saken at IRGC får sine inntekter fra oljeproduksjon i Iran (som eksporteres via omveier). Å knekke IRGC økonomisk var derfor en viktig faktor.

• Både iranske og israelske kilder har meldt at produksjonanlegg for atomvåpen er truffet i Natanz, Isfahan og andre steder; at det meste av Irans gjenværende luftvern er ødelagt; flere missilanlegg er truffet; og ikke minst at Israel drepte mange av toppene i IRGC og luftforsvaret. 

• Det er antagelig andre mål som hverken Iran-regimet eller Israel ønsker å være åpne om. Det er ikke sikkert vi får vite om alle disse i noen overskuelig fremtid.

• Det store spørsmålet knytter seg til Fordow-anlegget, som skulle ligge så langt inn i et fjell at Israel ikke har luftbåren bombeteknologi til å ødelegge det. Det kan godt være, men det er tre ting å ha i bakhodet:

  • Israel har utviklet teknikk og teknologi til ganske dype penetreringer. Den amerikanske fortrinnet har vært evne til å slippe mange kjempestore bomber i kort sekvens, men det er blitt antydet at der andre måter å gjøre det på.

  • Israel har allerede vist evne til bakkeoperasjoner langt inne i Iran. Spesialsoldater har tidligere vist at de greier å på forholdsvis kort tid ødelegge et missilanlegg i Syria i september i fjor. En slik operasjon i Fordow ville være på en helt annen skala, men nå er det mye som er skjedd i en helt annen skala.

  • USA (og andre land) har lovet at de vil forsvare Israel om Iran-regimet angriper, og det har de nå gjort. Ettersom Israel har bygd høy troverdighet i krigen så langt, er det mulig at Trump vil at USA skal høste litt troverdighet av det.

• Mange mulige mål gjenstår, blant annet mer direkte treff på IRGC og deres infrastruktur, Iran-regimet i enda høyere lag, samt anlegg vi ikke vet særlig mye om. Det ser nå ut som Israel har luftherredømme over hele Iran.

Iran-regimets respons

• Den politiske ledelsen i Iran har lenge lovet at konsekvensene ved israelske angrep skulle være uutholdelige. Scenarioet mange fryktet var at et massivt og koordinert angrep med missiler og droner ville overvelde israelsk luftforsvar og føre til store ødeleggelser. Missiliangrepene natt mellom fredag og lørdag viste at en missil kan gjøre enormt med skade, og flere militæranlegg i Israel ble evakuerte rett før Israel angrep. Iran hadde Midtøstens største arsenal med ballistiske missiler og sine egne droneindustri, men det kan se ut som begge er kraftig forringet.

• Samtidig er det tydelig at Israels militære og sivile er innstilte på å stå i stormen.

• Men Iran-regimet har også truet med å angripe ikke-israelske mål, blant annet amerikanske interesser i Midtøsten. USA har advart om at det vil i så fall få USA til å bruke militære midler direkte mot Iran.

• Som nevnt over, er proxyenes kampevne kraftig redusert, men det vil garantert bli flere missilangrep fra Houthi i Yemen. Dette settes imidlertid i et nytt lys gitt at Israel nylig har angrepet mål i Yemen fra sjøen.

• Mye mer sannsynlig, tror jeg, er angrep mot israelske og jødiske mål i utlandet, og særlig Vesten. I Norge har PST ikke hevet et allerede høyt beredskapsnivå for jødiske bygg i landet, men Israel har stengt alle sine ambassader og bedt personalet holde seg trygge.

• Iran-regimets beregning vil nok gå ut på om de ved å drive terror i vestlige land vil få landets regjering mot seg. De er nok ganske trygge på det i Norge, ettersom vi nå har en regjering som nøyer seg med å kremte høyt og klage over at andre beskytter landet vårt. Samtidig som vi håver inn penger på at oljeprisen stiger.

De strategiske målene scenarioene

Netanyahu er i hardt være innenriks for tiden: det er utrolig lav tillit til ham personlig, blant annet ved at han beskyldes for å videreføre krig for å beskytte sin egen politiske stilling. Han driver friskt med ansvarsfraskrivelse for alt som skjedde før, under og etter 7. oktober, og han retter seg mer etter de ekstreme frynsene i sin koalisjon enn sitt eget folks vilje. Det er også mange private uregelmessigheter som kan ha forårsaket interessekonflikter i hans embete.

Om man greier å se bort fra alt det ovenstående, henger det likevel på ham at han sjeldent eller aldri viser evne til strategisk tenkning. Derfor er det stor frustrasjon og mye kritikk fra rimelige folk og statsledere om hva Israels strategiske målsetninger er: hva skal skje når denne syvfrontskrigen er over? Hva er det det legges opp til? Det er særlig palestinernes (både i Gaza og i Judea og Samaria/Vestbredden) situasjon og fremtid som tas opp, men nå har vi sett at hele regionen påvirkes av det som skjer.

Omkvedet til Netanyahu og andre israelske ledere har ofte vært “det er ikke vårt problem, vårt ansvar er å beskytte vårt land”, og det er i tillegg det at mange vil motsette seg israelske målsetninger ene og alene fordi de er israelske.

Om jeg synes det er vanskelig å få øyne hva de langsiktige og strategiske målene er. Men noen av scenarioene som oppstå er følgende:

• Regimet i Iran går med på å forhandle under ild med langt større ettergivenhet enn før. Det kan ha sammenheng med neste scenario, nemlig at:

• Regimet i Iran blir ustabilt og trues innenfra. Det er allerede vaklete og holdes hovedsakelig oppe av IRGCs brutale fremferd. Det er stadig sivil ulydighet der, og ingen vet hvor godt opposisjonen/motstandsbevegelsen er organisert.

• Det som er igjen av proxyene kollapser. Det er tegn til det ved at Hizbollah føyde seg etter den libanesiske regjeringens ordre om å sitte på sidelinjen, antagelig godt hjulpet av mobilisering av israelske styrker nord i landet.

• Dette får fart på liberalisering av andre arabiske regimer og veier til normalisering til Israel på kryss og tvers. Saudi Arabia fordømte pro forma Israels angrep, men det er konsensus om at det er spill for galleriet. Trump håper på å få Nobels fredspris om Abraham-avtalen brer om seg, så han vil presse hardt på dette.

• Sjansene for “storkrig” minsker for hver time, ettersom ingen kommer Iran-regimet til unnsetning. Det hadde stilt seg helt annerledes om Iran allerede hadde atomvåpen.

Krig har alltid uforutsigbare konsekvenser, og det mest sannsynlige er at vi neste år ser på min liste og ler litt av hvor feil jeg tok. Og det er mange ting som forblir uoversiktlige, i hvert fall nå:

• Hamas og Gaza. Om Hamas fremdeles levnet håp om at Iran ville komme dem til unnsetning, har de vel fått en ny realitetsorientering nå.

• Judea og Samaria/Vestbredden. Her er det temmelig kaotisk og urolig, og Netanyahu synes å mene det er formålstjenlig å la det være slik i overskuelig fremtid. (Her kan faktisk vestlige land som Norge spille en konstruktiv rolle om de nedprioriterte innenrikspolitisk godhetsposering).

• Egypts grense til Gaza. Nylig ble en slags solidaritetsdelegasjon til Gaza stanset med en del drama i Egypt, og det blir stadig tydeligere at Egypts policy er å isolere absolutt alle problemer i Gaza til Gaza, og det uansett hvordan dette påvirker befolkningen.

Lærdom så langt

• Israelsk (og kanskje annen vestlig) etterretning er enormt avskrekkende i Midtøsten og antagelig andre steder.

• IDF viser at djervhet og kompetanse er en vinnende kombinasjon som alle vestlige militære vil forsøke å lære av. Også Norge — det foregår nok noen diskusjoner mellom UD og Forsvarsdepartementet bak lukkede dører.

• Utrolig høy lojalitet og disiplin internt i IDFs sikkerhetsapparat som bare er mulige i demokratiske land. Mange må ha visst om angrepsplanene i forveien, men det ble holdt hemmelig.

• Om Iran-regimet ikke var en papirtiger, så var de større i kjeften enn de hadde grunn til. Dette vil påvirke omkringliggende lands forhandlingsposisjon overfor regimet og kan forrykke mye andre steder.

Hva jeg tror vi skal følge med på

• Bekreftet “battle damage assessment” (BDA) i Iran. Det vil ta dager om ikke uker å få avklart.

• Rapporter om nye rammede mål, og særlig Fordow (og eventuelt andre som Iran trodde var hemmelige).

• Operasjoner spesifikt mot IRGC, for det vil være nøkkelen til regimeskifte i Iran.

• Hva Iran-regimet foretar seg som svar på alt dette, og hvilket handlingsrom de har til slutt. Jo mer de blir vingeklippet, jo mer desperate vil de bli.

• Tegn på svakheter i Irans regime. Et slikt fall vil trolig skje veldig sakte, og så veldig brått (ketchup-effekt).

• Om, hvordan og hvorfor USA blir med. Israel vil faktisk greie dette selv, så USA vil bare bidra direkte om 1) det er nødvendig for å gjøre arbeidet helt ferdig (Trumps foretrukne scenario), 2) Israel trenger det fordi ting går galt. Om Israel oppnår alle sine mål uten direkte hjelp fra noen andre, gir det Israel mye mer troverdighet.

• Terroranslag utenfor regionen. Selv om Iran ikke tar direkte ansvar, må man anta at de i det minste oppmuntrer til slikt.

Hvordan følge med videre

Helt siden 11.9.2001 (jeg jobbet på Manhattan og var øyenvitne til terrorangrepene der) har jeg lagt merke til at folk som var eksperter før slike overraskelser oftest forsøker å forklare det nye ut fra de mentale modellene de allerede hadde dannet seg - det vi kan kalle post hoc rasjonalisering. Dette er helt menneskelig, men det gjør at det ar tid før ny kompetanse kommer til syne. Jeg kommer til å anbefale de kloke hodene når jeg oppdager dem, men vil nå tilby litt kategorisering:

• Kritiske nyhetskommentatorer som reagerer på dekning og fremstilling i sanntid. De fleste av disse opererer på X, så jeg kommer med en liste. Anbefaler allerede nå å følge (danske) Hadassah Laura, som er spiss og smart. Men det kommer flere.

• Politiske “pundits” (er det noe norsk ord for det) som i hovedsak er ute etter å spinne bildet etter sin politiske agenda. Det er mange av dem i Norge, og de færreste er verdt å bruke tid på.

• Profesjonelle fageksperter som forsøker å forklare aspekter ved det som foregår fra et faglig ståsted. De som er ærlige er fremdeles i villrede fordi alt er fortsatt usikkert, men de følger godt med.

• Politiske aktivister som utgir seg for å være fageksperter. Svært mange av disse, også særlig i Norge.

Jeg kommer med flere ressurser etter hvert, blant annet X-lister og andre lenker. For å utvide perspektivet fra den etter hvert tragisk dårlige dekningen i de fleste norske nyhetsmedia, ta et titt på oversikten vi har pleid ganske lenge.

Til sist: saker som ellers hadde vært nyhetsverdige

• Resolusjon i Knesset om å oppløse nasjonalforsamlingen falt, hvilket reduserer muligheter for nytt Knesset de neste seks månedene.

• Uklarhet om håndhevelse av verneplikt for haredi. Med enda større belastning på de som faktisk stiller opp, går ikke dette spørsmålet bort av seg selv.

• Skandaler om avtaler med Qatar

• Fortsatt uro og kaos i distribusjon og utlevering av humanitære forsyninger i Gaza.

• Meldinger om at Hamas konfiskerte minst 25% av alle humanitære forsyninger inntil GHF kom på banen

• Møte på høyt nivå denne uken om anerkjennelse av palestinsk stat

• Smotrich truer med å gjengjelde sanksjoner mot ham personlig ved å rett og slett legge ned banksystemet for palestinere i Judea og Samaria/Vestbredden

• Mer oppmerksomhet omkring Egypts rolle i krisen

• Netanyahu er tilbake i retten

• Det skulle være bryllup for Avner Netanyahu på mandat? Aner ikke, gidder heller ikke sjekke

Bissele: Et yiddish ordtak: «hvis alle trakk i samme retning, ville verden veltet» (Ven ale mentshn zoln tsien af eyn zayt, volt zikh di velt ibergekert,
ווען אַלע מענטשן זאָלן ציִען אויף איין זײַט וואָלט זיך די וועלט איבערגעקערט) (Jeg har lenge hatt min egen versjon om dette: “Hvis alle bare kunne være enige med meg, ville i hvert fall alt gått til helvete”).