2025-05-17, Spesialutgave

(Denne er skrevet på fredag og lagt til utsending syttende mai, som i år faller på shabbat. Så om det virker som jeg ikke henger med på nyhetsbildet, så skyldes det at jeg ikke er synsk og ikke at jeg er sløv. )

Det er en grunn til at jødene i Norge markerer syttende mai ved å legge en krans ved Henrik Wergelands gravstøtte, som ble bekostet, utformet og produsert av jødiske svensker som fikk spesielt leidebrev til å innvie det i 1849. 13. juni 1851 ble den såkalte “jødeparagrafen” oppphevet, og strømmen av jøder som et flertall av eidsvollmennene fryktet ble det aldri noe av. Det tok flere tiår før et noenlunde livskraftig jødisk samfunn fikk feste. Først i 1920 ble synagogen i Bergstien åpnet.

Siden da har det skjedd mye, og jødene er blitt en nasjonal minoritet i Norge, beskyttet blant annet under Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Hvilket i Norge går ut på mange gode intensjoner, fine festtaler og noen, åpenbart helt utilstrekkelige bevilgninger.

Det var ingen stor urett mot jøder at de ikke var velkomne til den nordlige bakevja Norge var i 1814, men det var en skamplett på opplysningstidens Norge at slik etnosentrisk rasisme fikk vinne frem. Paragraf 2 var en del av definisjonen på kongeriket — vi skulle ikke være et slikt land hvor det var jøder (eller jesuitter og andre munkeordener).

Den store overvekten av politikere, menneskerettighetsforkjempere, akademikere, redaktører og journalister har sviktet grovt i å beskytte denne bittelille nasjonale minoriteten. Jødene må selv forsvare sin plass i det norske samfunnet, og vi er — for å sitere “Washington” i “Hamilton”:

I denne krisen ivaretar det meget pressede Det mosaiske trossamfund i Oslo, det lille Jødiske Samfunnet i Trondheim og det enda mindre Jødiske Samfunn i Bergen de nødvendigste religiøse og en del av kulturelle behovene. Kos og Kaos arrangerer og inviterer til bedre samtaler. MIFF står på Israels side men blir sjeldent invitert til diskusjoner om saken. Hjelp Jødene Hjem driver flott veldedighetsarbeid. Chabad driver sin form for “outreach”. Det er en rekke andre og mindre organisasjoner som også er aktive. Så er det enkeltpersoner som står i det.

De skattebetalerfinansierte institusjonene som er forpliktet til å motarbeide slike tendenser har i beste fall satt seg på sidelinjen og i verste fall sluttet seg til den jødefiendtlige stemningen.

Men altfor mye av villedende, løgnaktig, fordomsfremmende og rent ut hatefullt får stå ubesvart og uimotsagt. Det presenteres “fakta” som premisser som i beste fall er tvilsomme men like fullt fremmes som definitive “bevis”.

En av de mest kompliserte og omstridte israelske statslederne var Menachem Begin. Han var retorisk vekselvis uforsonlig og idealistisk, men ellers veldig løsningsorientert. Man kan like eller ikke like ham, være enig eller uenig med ham, men det er mye å lære av hans eksempel. (Og de som vil dømme ham bør lese hans livshistorie.) I en utveksling med en ung Joe Biden, skal følgende ha skjedd:

Den jødiske minoritetens liv i Norge er ikke et privilegium, det er en rettighet som forplikter majoriteten i alle ledd. Det er ikke noe jødiske nordmenn (eller noen nordmenn) skal være takknemlige for. Det er ingen grunn til å stå med lua i hånden.