2025-05-15

Abonnér på Hadassah Laura; Israels rett til å eksistere skal man ikke ta for gitt i norsk diskurs; min refuserte protest til NRK Ytring; mer om israelboikott i Geiranger; eliteinnvandrere og deres plan B; skjebnedager (igjen) i Midtøsten, hva (f...) driver Bibi med; pilpul

Bemet i Norge
May 15, 2025

Synagogen i Pécs i Ungarn, som er restaurert, men ikke — såvidt jeg kan se — i bruk til sitt opprinnelige formål. CC BY 3.0 Marek Ślusarczy

Hei igjen, alle sammen!

Først, litt reklame: jeg anbefaler at alle abonnerer på Informationsfronten, og at alle som har råd til det, også støtter det økonomisk. Det er (danske) Hadassah Laura som står bak, og hun er flink til å kurere, posisjonere og spisse viktige saker. Jeg har ofte sitert henne i dette nyhetsbrevet.
Mens pause-knappen var nede i dette nyhetsbrevet, skrev Yael Nilsen denne utmerkede kronikken i VG. Den bør leses av flere årsaker og står støtt på egne ben. Det uhyggelige er reaksjonen på hovedpoenget hennes, nemlig at premisset om Israels legitimitet ikke er åpen for debatt. Man skulle tro at det i det minste fikk medhold, men det skjedde ikke. Det var dørgende stille for det meste, og noen mumlinger om at “man var å ikke så sikker på det, da”. Shoaib Sultan tok omsider bladet fra munnen og fikk publisert et slags motsvar til Yael i VG med et faktagrunnlag som ville fått Pravda til å rødme.
Jeg vil også nevne “intervjuet” til innvandrerelitespilleren “stjernerapporteren” Yael Wolasmal med Ervin Kohn, sistnevnte i følge “Yama utfordrer” en “maktperson” som tar beslutninger som “påvirker millioner”. Intervjuet var fullt av amatørmessige, sjofle triks som ville satt NRK i ekstrem forlegenhet om ikke målet var — for å si det rett ut — en jøde. Jeg har limt inn et innlegg jeg sendte til NRK Ytring som de prompte refuserte, ettersom nyhetsredaktørene NRK tåler ingenting dårligere enn kritikk. Jeg har limt inn mitt bidrag under. Denne saken fikk også omtale i israelske media.
Ref dette hotellet på Vestlandet, ta en titt på dette, som også er blitt publisert i det vide og brede av On Elpeleg. I en mildest talt selsom korrespondanse jeg har fått se, omtaler en anonym medarbeider på hotellet israelere som “et helt folkeslag som er ca 30% russisk og 70% europeisk og amerikansk“. Skriv gjerne til dem og opplys (på høflig vis) at de er kremt, feilinformerte.
Jeg var noe indirekte over inne på et meme som Rima Iraki og den samme Wolasmal har frontet i det siste, nemlig at “eliteinnvandrere” i Norge (og da kan jeg ikke forstå annet enn at de mener innvandrere og deres barn fra hovedsaklig muslimske land), er urolige over trendene i samfunnet og vurderer en “plan B”, der blant annet Qatar nevnes. Jeg har et par kommentarer:
- Jeg har truffet både Yama og Rima da jeg deltok i en debatt på Urix for en tid siden, og de fremsto — i motsetning til en “etnisk norsk” medarbeider som skal forbli navnløs fordi vedkommende beklaget det hele — både hyggelige og proffe. Man skal ikke hoppe til alle mulige slags konklusjoner uten å gi dem til å gjøre rede for seg. Om det bare var en NRK-reporter som kunne utfordre dem på et intervju…
- Jeg reagerer i første rekke på uttrykket “eliteinnvandrer”. Jeg synes det er utmerket at folk med innvandrerbakgrunn utdanner seg, lykkes i karriere og bidrar til at vi får et bedre og mer demokratisk samfunn. Det reflekterer godt på Norge at det skjer. Men de blir ikke mer “elite” av det enn folk som tar mindre utdannelse, har mer beskjedne liv, osv.
- Dernest vil jeg gjerne få avklart hva de ønsker skal forbedre seg, særlig hvis de vurderer utpreget anti-liberale demokratier som “plan B”. Det vi alle bør ha til felles, er bestrebelsene etter et samfunn med like rettigheter og muligheter for alle, uansett livssyn, etnisk bakgrunn, kjønnsidentitet, alder, seksuell legning, osv.
I Midtøsten spisser det seg til, og det er vanskelig å vite hvordan ting utvikler seg. De som er interesserte i denne type problemstillinger, kan med fordel lese om “wicked problems”, altså floker med sammensatte årsakssammenhenger, uforutsigbare forløp og ingen gode steder å starte. Men til saken:
- Forhandlinger om gisler, våpenhvile, dagen etter og sånn har startet i Doha. Innenriks har Netanyahu i all offentlighet forsikret sine ytterliggående koalisjonspartnere om at han vil fortsette krigen, uansett. Det går rykter om at både Witkoff og Trump begynner å miste tålmodighet med Bibi.
- Meningsmålinger viser at 69% av israelere vil inngå en avtale som frigir alle gislene, og/selv om krigen opphører.
- Dette er så absurd at jeg ikke synes språket strekker helt til her. Det finnes faktisk saklige argumenter for de ulike standpunktene, men vi hører bare støy fra at Netanyahu tøffer seg for folk som ingen rimelige mennesker burde ønske å imponere.
- En del av bakteppet er at Netanyahu også er i krise med sin ytterste religiøse fløy, nemlig haredim som ikke vil avtjene verneplikt. På den ene siden 1) er det skrikende behov for at denne gruppen bidrar mer til samfunnet som subsidierer dem, og 2) de har ikke lenger juridisk hjemmel for å slippe tjeneste mens de (i større eller mindre grad) studerer på yeshiva. På den andre siden insisterer de nå på å få lovfestet deres rett til å slippe det alle andre må. Det hører med til saken at mange i denne gruppen faktisk mener at statsdannelsen Israel er ugyldig, fordi det messianske kongeriket burde opprettes først.
- Med andre ord: den eneste måten å fullt ut forstå Netanyahus handlingsmønster er at han setter sin egen regjerings overlevelse foran alt annet.
- Trump ser ut til å komme veldig godt ut av det med de arabiske lederne han treffer. Det kan se ut som de har funnet en tone basert på en del felles verdier.
- I morgen reiser Trump, og da har Netanyahu lovet at storoffensiven mot Hamas begynner på Gaza. Jeg sliter med å forstå hva slags mandat Netanyahu vil ha for det, når han stritter i mot forhandlingsløsninger som over to tredjedeler av Israels borgere vil ha.
Dagens bissele: Pilpul (פלפול) som kommer av det hebraiske ordet for “pepper” eller altså “krydder”. Det brukes ofte negativt om tendensen til å krangle om små og uvesentlige nyanser, men det er urettferdig. For det er nettopp det å finne ut av viktige forskjeller som er lett å overse som vi må ha mer av.

Sendt til NRK ytring 16.04, men de hadde ikke plass

Utfordring på sviktende premisser og uakseptable prinsipper
Wolasmals intervju med Ervin Kohn var et eksempel på dårlig redaksjonell dømmekraft og skjødesløst journalistisk håndverk.

Formatet og premisset

NRK annonserer "Yama utfordrer" som et program der Yama Wolasmal "møter maktpersoner ansikt til ansikt og konfronterer dem med avgjørelser som har fått stor betydning for millioner av mennesker". Ervin Kohn faller imidlertid ikke inn under en slik kategori; tvert imot representerer han en av Norges minste og mest sårbare minoriteter, jødene. Temaet skulle handle om et alvorlig og økende fenomen, nemlig antisemittisme i Norge og ellers i Vesten.

Det utfordrende formatet kan være informativt om det er godt forberedt. For settingen innebærer en betydelig maktubalanse. Det er programlederen som gjør den intervjuede svar skyldig og som også kan redigere svarene etter eget skjønn.

Kohn ble satt i en situasjon hvor han skulle bevise at han hadde “akseptable” meninger etter NRKs standarder. Dette er et problematisk premiss generelt, og spesielt upassende når det rammer en privatperson som er assosiert med en liten, sårbar og ofte misforstått minoritet..

I intervjuet med Kohn gjorde Wolasmal og NRKs utenriksredaksjon flere kritikkverdige feil som er spesielt alvorlige gitt maktforholdet mellom intervjueren og den intervjuede. Det er ingen unnskyldning at feilene er utbredte:. NRKs troverdighet og samfunnsoppdrag forutsetter etterrettelighet.

Antall døde i Gaza. Wolasmal serverte uten forbehold eller kilde tall fra Hamas på antall døde. Da Kohn utfordret ham på dette, Wolasmal disse tallene som “dokumenterte”, i kontrast til IDFs estimater. Han hevdet også at tall fra Hamas i tidligere konflikter har vist seg å holde. Denne oppfatningen har lenge vært omstridt,. For det første kan man ikke se bort fra at Hamas – en organisasjon som myrder, voldtar, torturerer, bortfører og ydmyker folk med stolthet – faktisk fabrikerer navnelister. Vi vet allerede at terrororganisasjonen ikke skiller mellom stridende og ikke-stridende i sine tapstall. For det andre, har Hamas, etter at flere åpenbare feil er blitt påpekt, også “korrigert” disse listene, og resultatet bekrefter IDFs estimater. For det tredje kan IDF bare dele informasjon de faktisk har, som bygger på rapporter de har fra felten, begrenset av sikkerhetshensyn. For det fjerde er det ikke bare IDF som er ansvarlige for antall døde i Gaza - Hamas forsøker å legge skyld for alle dødsfall i Gaza, enten de er døde av naturlige årsaker, som følge av raketter avfyrt fra Gaza mot israelske mål, eller ble holdt som menneskelige skjold i sykehus, skoler, moskeer, e.l. Det er alltid verdt å merke seg at Hamas startet krigen.

Proporsjonalitet - Wolasmal presenterer “proporsjonalitet” som bruk av overveldende krigsmakt, men det er en misforståelse. I krigføring dreier “proporsjonalitet” seg om stridsmiddelet står i forhold til det militære målet gitt skaden som gjøres eller kan gjøres mot ikke-militære mål generelt og beskyttede personer spesielt. Beskyttede personer inkluderer bl.a. krigsfanger, tydelig merkede humanitærarbeidere, journalister, m.m., samt alle ikke-stridende sivile. Alle som er aktivt stridende, medi eller ute av uniform, er ikke beskyttede. De som kamuflerer seg som beskyttede person, begår selv en krigsforbrytelse. Prinsippet om proporsjonalitet gjelder forøvrig for hvert angrep, og Israel har et godt innarbeidet og grundig apparat for å gjøre hver enkel vurdering. Forøvrig langt mer enn det norske forsvaret har.

Ødeleggelsene i Gaza. Wolasmal sier – også uten forbehold eller kildeanvisning – at 80-90% av bygningene i Gaza er ødelagte. Dette stemmer dårlig med FNs estimater, som går ut på at (i desember) var 32% av bygningene i Gaza ødelagt eller tungt skadet. Dette er for all del store ødeleggelser, men må også sees i sammenheng med Hamas’ tunnelnettverk, som er lagt under Gazas bygningsanlegg og åpenbart legitime militære mål.

Dehumanisering. Wolasmal brukte et klipp av tidligere forsvarsminister Gallant som forlengst er blitt dokumentert som regelrett sitatfusk. På dette feilsitatet bygget også Wolasmal sammenligning mellom Israel og nazisme, sjokkerende smakløst overfor et barn av Holocaustoverlevende.

Stor-Israel. Wolasmal spurte Kohn hvilke grenser han mente burde gjelde mellom en (fremtidig, hypotetisk) palestinsk stat og Israel. Det riktige, men mye lengre, svaret er naturligvis: det som palestinske og israelske ledere blir enige om for å sikre varig fred. Kohn mente – som de aller fleste jøder og israelere – at våpenhvilelinjen fra 1949 ville være riktig utgangspunkt. NRK bød på en animasjon med utenriksredaksjonens forestillinger om et annet og helt marginalt synspunkt, nemlig et stor-Israel som pulserte langt inn i Irak. Dette var en stråmannsargumentasjon: det er bare en bitteliten gruppe i Israel som ønsker en slik ekspansjon.

Anklager om folkemord og antisemittisme. Kohn mente at folkemordanklagene mot Israel var antisemittiske. Dette omformulerte Wolasmal til et spørsmål om de som mener det er jødehatere. Kohn har lenge og mange ganger presisert forskjellen mellom det å være antisemitt og det å komme med antisemittiske utsagn. Dette burde Wolasmal ha visst, for det var åpenbart Kohns poeng her også. Dermed ble diskusjonen avledet fra innhold og effekt av utsagn til noe helt annet.

Wolasmal avsluttet intervjuet med å konfrontere Kohn med hva andre hadde sagt om ham. Det er uklart hva slags reaksjon Wolasmal ville ha her, og hvordan Magdis syn var relevant vil alltid forbli et mysterium. Her fikk Wolasmal sementert inntrykket av at hele intervjuet var på nivå med “utdritingskampanjer” mange av oss opplevde i ungdomsskoletiden.

Med unntak av sleivsparket på slutten, omhandlet spørsmålene reelle og legitime spørsmål: kildekritikk og rapportering av effekter av krig, proporsjonalitet, krig i urbane strøk mot en part som ikke forholder seg til folkeretten, estimater av ødeleggelse, kriterier og bevisbyrde for folkemord og andre forbrytelser, omtale av fiendebilder, sitatfusk, ekstremisme, antisemittisk retorikk, og mer. Alle disse er NRKs problem og ikke Ervin Kohns.

Det tjener ingen at forhastede konklusjoner på alle disse spørsmålene serveres som premiss for intervjuer. I stedet burde vi forvente at NRKs utenriksredaksjon stiller spørsmål ved sine antagelser om sakene. Intervjuet opplyste publikum lite om antisemittisme i Norge eller krigen mellom Israel og Hamas; men den aktualiserte en rekke presseetiske spørsmål.

Dette intervjuet ble bra på tross av alle disse manglene, men bare takket være Kohns sinnsro, mot og verdighet.