2025-02-25

Mousa Abu Mourzak, som er leder for Hamas’ utenrikskontor, sier til New York Times at han ikke ville støttet 7. oktober massakren om han hadde visst hvor katastrofalt det hadde vært for Gaza. Hamas kan stanse krigen med en gang ved å frigi alle gisler mot at lederne får reise ut av Gaza, så det er vanskelig å tolke uttalelsen som annet enn et PR-fremslag, men spørsmålet er hva det er ment å utrette.

Israel har visstnok tilbudt å løslate fangene i henhold til avtalen om Hamas gjør slutt på disse groteske “seremoniene” i frigivelsen av gisler og overlevering av lik. Dette dreier seg i første rekke om overlevering av lik på torsdag, men vil naturligvis gjelde fremtidige frigivelser også. (Jeg synes det israelske fengselsvesenet skal slutte med disse trøyene fangene har på seg når de løslates også).

I en podcastepisode med Dan Senor påpeker Matti Friedman at Hamas trolig vil alltid holde igjen (levende eller døde) gisler for å få til en siste innrømmelse fra Israel. Se tegningen over. Det er overveiende stemning i Israel for å få ut alle gislene til nær sagt enhver kortsiktig pris, men poenget her er at Hamas vil øke prisen inntil det sier stopp; mens Israel vil gjøre det stadig dyrere for Hamas å holde på dem.

Israel stemte i går sammen med USA (og Russland og et knippe andre land) mot Ukrainas interesser i to resolusjoner i FNs generalforsamling, Frankrike og Storbritannia avsto fra å stemme. Det er svært få som tar resolusjoner i generalforsamlingen særlig alvorlig lenger, men dette tolker det norske kommentariatet som “bevis” på at USA og Russland er allierte, Israel viser sine sanne farver, osv. Jeg tror det betyr at Europa må vokse opp og selv ta ansvaret og kostnaden for sin sikkerhet, som er helt avhengig av at Russland stoppes. Trump ønsker neppe å innskrenke USAs makt og innflytelse med disse stuntene, men det er det som skjer nå.

Litt om nyheter: ting som skjer i Midtøsten (og andre steder) blir først meldt som rykter eller ubekreftede meldinger, finner så veien til Telegram, whatsapp-grupper, e.l., før journalister undersøker nærmere og publisere i det lokale språket. Så er det noen som redigerer og videreformidler på engelsk til et internasjonalt samfunn, og da kan det være at jeg får det med meg. Jeg deler det ikke hvis det virker som støy (og noen ganger tar jeg feil). Denne prosessen kan i ekstreme tilfeller ta noen minutter, andre ganger noen dager. Det forundrer meg derfor å oppdage at norsk presse ofte henger noen dager etter meg igjen.

Det jeg tenker på spesielt er nyhetene om Israels militære operasjoner nord i Vestbredden/Samaria mot flyktningeleire, som har vært kjent siden Henrik og jeg snakket med Jotam Confino for halvannen uke siden. Jeg vet ikke hvor mange journalister blir betalte for å følge med og rapportere det som skjer i Midtøsten, men jeg gjør mitt på fritiden med svært begrensede ressurser.

Apropos disse aksjonene, har forsvarsminister Katz nå beordret økonomiske sanksjoner mot løslatte fanger som har fått “pay to slay” utbetalinger fra Fatah. I praksis går det ut på at IDF plyndrer/konfiskerer eiendeler fra hjemmene til disse fangene. Jeg er usikker på hva dette faktisk utretter, annet enn å gi utløp for harme et sted og utløse det andre.

Dagens bissele yiddishkeit: Aufruf (אויפרוף) yiddish ord av åpenbart tysk opprinnelse, som er skikken om at en vordende brudgom (eller paret i ikke-ortodokse menigheter) “ropes opp” til bimahen (bordet hvorfra Torah leses) til en aliyah på shabbat før bryllupet og tilsynges og utsettes for påkasting av godteri.