2025-01-29

Kjære alle sammen.

Vi har samlet her, i dag, som er åttiårsdagen for befrielsene fra Auschwitz-Birkenau, for å minnes ofrene fra Holocaust. Dette var en av de mørkeste periodene i menneskenes historie.

Millioner av uskyldige barn, kvinner og menn ble brutalt utryddet. Utelukkende på grunn av sin etniske bakgrunn, sin tro, sin seksuelle orientering og sin politiske overbevisning.

Nazistenes utryddelsesprogram førte til at seks millioner jøder, det var 400.000 roma og sinti, og 250.000 folk med funksjonsnedsettelse, homofile, jehovas vitner, kommunister og politiske dissidentene, ble systematisk tatt av dage.

Som vi har hørt, bodde det 2.100 jøder i Norge i 1940. Etter den tyske invasjonen ble de raskt utsatt for diskriminering og undertrykkelse. De ble fratatt sine rettigheter, utestengt fra arbeidsliv, og fratatt sin eiendom.

Vinteren 1942 ble alle jøder i landet pålagt å registrere seg med en rød «J» i passet sitt, og det ble samlet inn rundt 1.500 skjemaer med personopplysninger om norske jøder.

Bokstaven «J» i passene, og registret over jødene, var avgjørende når arrestasjonene av jødiske menn over 15 år startet i slutten av oktober i 1942, og jødiske kvinner fikk meldeplikt. Selve aksjonen ble igang satt som en hevn aksjon etter at en grensepolitimann noen dager tidligere var blitt sluttet av en grenselos da noen jøder på flukt til Sverige ble oppdaget.

De første arresterte ble internert i Berg fangeleier i Vestfold. Arrestasjonene av de resterende jødene, inkludert kvinner og barn, skjedde i dagene 25. og 26. november. De ble fraktet ned til Oslo Havn hvor transportskipet Donau ventet. Skipet forlot Oslo på ettermiddagen samme dag, den 26. november, med 529 jøder ombord. De ble ført til Stetten, i daværende Nord-Tyskland, hvor de ble fraktet over i ku-vogner og kjørt videre til Auschwitz Birkenau, hvor de ankom den 1. desember 1942.

Allerede ved ankomst ble de fleste på denne transporten sendt rett i gasskamre. Den yngste var Lasse. Han var bare fire måneder gammel.

I tillegg til Donau ble norske jøder fraktet med andre båter til konsentrasjonsleirene og til sammen ble 772 jøder deportert fra Norge og kun 37 av dem overlevde. Av disse var det bare tre som fikk bli med i hvite bussene hjem til Norge. De resten måtte ta seg hjem på egen hånd.

Litt over en tredjedel av den norske jødiske befolkningen ble drept. Av det innfattet 230 norske jødiske familier som ble fullstendig utslettet. I tillegg var det 62 norske rom som mistet livet i konsentrasjonsleirene.

De aller fleste jøder i Norge i dag har slektninger som omkom under Holocaust. I mitt tilfelle var det min far, Mozerna. Min tante Chaia, hennes mann Baruch og deres sønn Josef.

De ble myrdet 8. august 1941. Det var blant 168 andre jøder som hadde bodd, arbeidet og gått på skole i bygden Zengelis i Italia.

Min tante Rochel, hennes to barn Eidele og Josef som bodde i en annen by ble arrestert og innesperret i ghettoen i byen Janulei. Vi vet ikke hva som skjedde med Rochels mann, Yankel, men vi antar at han ble drept da de ble arrestert. Josef haChassed døde trolig i ghettoen før Rochel og Eidele ble sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof, en beryktet arbeidsleir, men også en tilintetgjørelsesleir, i Polen, hvor de døde.

Min familie og jeg har besøkt Italia og vi har stått ved en massegrav i en skolegård noen få kilometer fra Zengelis der min farmor og flere andre slektninger ble begravet. Hadde ikke min far, som 15-åring, utvandret noen år i forveien, hadde han sannsynligvis lidd samme kjæreste som resten av familien, og jeg hadde ikke stått her i dag. Men Holocaust er ikke bare er historien om de som ble drept, det er også historien om de som var ansvarlige for at dette kunne skje.

Forfølgelsen av jødene var ikke bare et resultat av nazistenes plan for å løse den såkalte «jødeproblemet». Den tyske historikeren Dieter Pohl anslår at minst 200 000 personer i området som tyskerne okkuperte, bidro til gjennomføringen av Holocaust. I Ukraina, Romania og Litauen var lokalbefolkningen særlig aktiv i massemordet.

For eksempel i Litauen, slik som var tilfellet for min familie, ble massedrapene i hovedsak utført av lokalmilits. I Frankrike ble jødene internerte av fransk politi. I Nederland var det landets ordinære siviltjenestemenn som bidro til identifisering og deportasjon av landets jødiske innbyggere.

Den nederlandske administrasjonen betalte 7,5 gylden på hver jøde som ble lokalisert, og noen nederlendere hadde jakt på jøder som gjemte seg i flere måneder. I Norge, som vi har hørt, ble deportasjonene utført i et samarbeid mellom den tyske okkupasjonsmakten og Quisling-regimentet. Ordinære norske politi stod for den praktiske gjennomføringen, sammen med medlemmer av Nasjonal Samling, som deltok aktivt i deportasjonene og konfiskering av jødisk eiendom.

Statspolitisjef Karl Martinsen mente at han hadde fått alt for liten tid. Hadde han fått uke og ikke dager til disposisjon, ville han kunnet ha arrestert og deportert enda flere jødiske familier. Holocaust var et mørkt kapittel i vår historie.

Samtidig var det også mange vanlige borgere i Norge og de andre okkuperte land som risikerte livet for å redde sine jødiske naboer og bekjente, at mange av dem hadde gitt hevdet som rettferdige blant nasjonene på sin innsats. Men med få unntak som vi kan merke, var disse motkreftene ikke sterke nok til å hindre katastrofen. Igjen som vi har hørt, tok det tid før de offisielle i Norge anerkjente ansvaret for det som skjedde med jødene under krigen.

Først i 2012, 67 år etter krigens slutt, ba daværende statsminister Jens Stoltenberg de norske jødene om unnskyldning for Norges og nordmenns medansvar. Han sa at drapene er uten tvil nazistenes verk, men det var nordmenn som arresterte, det var nordmenn som kjørte bilene, og det skjedde i Norge. Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord.

Holocaust er det mest ekstreme eksempelet på hva som kan skje når hat, diskriminering og intoleranse får utvikle seg. Det representerer et tidsskille i historien, og reaksjonen på jødehatets grusomhet førte til etablering av to sentrale begreper i internasjonalt rett. Folkemord og forbrytelse mot menneskeheten.

Disse rettigheter fantes ikke før Holocaust. Disse alvorlige forbrytelser omfatter systematiske overgrep mot sivile befolkninger. I 2005 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon om at 27. januar, årsdagen for befrielse av konsentrasjonsleiren Auschwitz Birkenau, skulle være internasjonal minnedag for Holocaust. Den resolusjonen fordømmer alle former for intoleranse, hets, trakassering eller vold mot personer eller grupper basert på etnisk opprinnelse eller religiøs tro. På denne måten fikk Holocaust verdenssamfunnet til å si «Aldri Igjen».

Merkedager som denne, og undervisning om Holocaust, om menneskerettigheter, menneskeverd og mangfold, er avgjørende for å minne og lære. I denne sammenheng har tidsvitnene og skoleturer med de hvite brussene til konsentrasjons- og utvidelsesleirende spilt en viktig rolle. For noen dager siden deltok jeg på et arrangement her, for lærere i Kristiansand. Det var i regi av arkivet. Sammen med lærere Susanne Hassan Abdallah fra Palestina og historiedidaktiker Georg Kristoffer Fjasett fra Arkivet, snakket vi med lærere om eksempler på vanskelige eller utfordrende problemstillinger fra skolehverdagen som har knyttet til antisemittisme, islamofobi og negative holdning til jøde og muslimer i lys av konflikten i Midtøsten. Et av eksemplene handler om foreldre som ikke ønsket at barna deres skulle delta på en skoletur i regi av de hvite bussene.

I et brev til skolen blir dette begrunnet med et Holocaust-undervisning, etter deres oppfatning, legitimerer et pågående folkebord. Jeg synes denne holdningen er dypt beskyldningsfull. Jeg forstår at staten Israels gjengjeldelse etter det grusomme angrepet fra Hamas den 7. oktober i 2023 har vekket sterke følelser. Selv var jeg dypt berørt av det. Den oppfattende bombingen av sykehus, skoler og boliger i Gaza og den israelske blokkaden som har fratatt Gazas befolkning tilgang til strøm, rent vann og humanitær bistand, har ført til ufattelig lidelse for den palestinske flyktningebefolkningen.

Jeg kan godt forstå at dette skaper et behov for å reagere. Og det er både legitimt og viktig å reagere når staten Israel bryter internasjonal rett. Det er veldig viktig å understreke at det ikke er antisemittisme å kritisere staten Israel. Men å boikotte Holocaust-undervisning, ved å hevde at den legitimere folkemord, er ikkeveien å gå. Snarere tvert imot.

Vi skylder ofrene for Holocaust aldri å glemme. Vi må bruke alle midler for å sikre en forståelse av at umenneskeliggjøring av de andre, i ytterste konsekvens, kan endre i barbari og folkemord. Vi må heller aldri glemme at det var vanlige mennesker som bidro til disse forbrytelsene: De som utførte arrestasjonene, de som deporterte jødene, og de som sto og så på uten å gripe inn.

Holocaust-undervisning er en viktig påminnelse om at vi alle har et ansvar for å stå opp mot hat og urettferdighet, uansett hvem som rammes. Unnevisning som setter søkelyset på, og advarer mot, den farlige blandingen av ekstrem nasjonalisme og rotfestede fordommer mot minoriteter, kan bidra til å demme opp mot ultranasjonalistiske grupper som bruker disse strømningene til å mobilisere til støtte for sine politiske mål.

Krigen i Gaza viser oss at hat og fordommer kan føre til en ond sirkel av vold og lidelse. Det er derfor så viktig at vi i dag, mer enn noen gang, står sammen for å fremme toleranse. Særlig når holdningsundersøkelse viser en bekymringsfull økning i både antisemittisme og islamofobi i Norge.

Mine barnebarn forteller at «jøde» er et vanlig skjellsord i skolegården, og venner og bekjente har fortalt om hvordan de blir trakassert når de gir seg tilkjenne som jøde.

Vi må lære av fortidens feil og arbeide for en verden hvor alle mennesker behandles med respekt og verdighet. Bare på denne måten kan vi understreke at dagens parole «Aldri Igjen» gjelder for alle.

Jeg vil avslutte med det kjente diktet av Martin Niemöller, som var en tysk anti-nazist under krigen, som dere kanskje har hørt før. Men budskapet er så viktig at det ikke kan gjentas for ofte. Det han sa var, og han var ganske konservativ i utgangspunkt:

Først kom de fra kommunistene, og jeg sa ikke fra fordi jeg var ikke kommunist. Så kom de etter sosialistene, og jeg sa ikke fra fordi jeg var ikke sosialist. Så kom de etter fagforeningsmedlemmer, og jeg sa ikke fra fordi jeg ikke var fagforeningsmann.

Så kom de etter jødene, og jeg sa ikke fra fordi jeg ikke var jøde.

Så kom de etter meg, og det var ingen igjen til å snakke for meg.

Takk for meg.