2025-01-27, 80 år siden Den røde hær frigjorde Auschwitz

(Det kommer en vanlig nyhetsoppdatering omtrent midt på dagen)

I dag er Den internasjonale dagen for minnet om Holocaust som ble vedtatt av FNs generalforsamling 1.11.2005 ved resolusjon 60/7. Datoen er valgt fordi det var 27 januar 1945 at sovjetiske soldater rykket ut fra Krakow og inntok hovedleiren ved Auschwitz og tilknyttede leire i Birkenau og Monowitz, der de måtte nedkjempe gjenværende SS-styrker. Medregnet mindre leire i Stara Kuźnia, Blachownia Śląska, Świętochłowice, Wesoła, Libiąż, Jawiszowice og Jaworzno var det omtrent 7 500 overlevende fanger. De som ikke allerede var myrdet ble sendt i dødsmarsjer vestover, der mange flere ble myrdet underveis. (Det var heller ikke slik at de allierte “oppdaget” Holocaust da de inntok Auschwitz: etterretningsmeldinger hadde varslet om det mange ganger før, og andre leire som ble brukt til massemord var allerede befridde, for eksempel Treblinka i august 1944).

De aller fleste jødene som ble deporterte fra Norge ble myrdet i Auschwitz, og de få som overlevde (artikkel av Levin og Golombek) hadde høyst ulike forløp frem til frigjøringen. I følge Bjarte Brulands bok Holocaust i Norge (side 612) var det fem av disse som var igjen i Auschwitz da dødsmarsjene begynte, nemlig Berthold Epstein, Pavel Fraenkl, Ludwig Paul Cohn, Kai Feinberg og Karl Jacques Ajzenberg (senere Stanning).

Det er blitt påpekt at det etter hvert er blitt mange dager hvor Holocaust markeres, og det skyldes i stor grad at vi som samfunn ikke ennå har maktet å finne ut av hva fenomenet betyr. Vi sliter fremdeles med adjektivene for noe så ubegripelig og har såvidt begynt på substantiv, verb og adverb. Vi har ikke avklart ulike former for ansvar for at det skjedde og ikke ble stanset, hvilke historiske og samfunnsmessige krefter som gjorde det mulig, og vet følgelig fortsatt lite om hva som skal til for å hindre det igjen.

Resultatene fra en undersøkelse som ble sluppet i går av Claims Conference viser at et flertall voksne i åtte utvalgte men relevante land tror at et folkemord mot jøder kan skje igjen, men at svært mange mangler grunnleggende kunnskap om Holocaust. Dette er en av mange undersøkelser som enten ikke innbefatter Norge eller ikke replikeres her.

Det som imidlertid er tydelig er at kunnskap og informasjon er nødvendig men utilstrekkelig for å effektivt motarbeide tendensene som over tid muliggjorde Holocaust og kan gjøre det igjen. Vi må bearbeide noe som er langt vanskeligere, nemlig holdninger. Og særlig holdninger om egen fortreffelighet.

Jeg er blant dem som stiller meg svært negativ til oppfatningen om at 27.01 skal brukes til å markere at det norske kollektive VI var med å frigjøre Auschwitz og få slutt på Holocaust. Rent historisk stemmer det ikke, for de eneste nordmennene i Auschwitz den dagen i 1945 var overlevende jøder. Men heller ikke i noen overført betydning kan det norske samfunnet ta noen ære for at Holocaust ble bremset, langt mindre stanset. Tror du meg ikke? I en bok som har fått altfor lite oppmerksomhet har Harry Rødner nøye dokumentert den norske regjerings manglende interesse for deres medborgere. Like grundig gjør Berit Reisel rede for det svært tungrodde økonomiske oppgjøret over tyvgodset som kom den norske regjering urettmessig til gode etter krigen. En svært meningsfull ambisjon for året mellom 27.1.2025 og 27.1.2026 er å kjøpe og lese disse bøkene og så ta fatt på andre.

Jeg etterlyser derfor en langt mer inngående og dermed smertefull debatt og nødvendig forskning for å avklare spørsmål som:

• Hva var tidlige tegn til samfunnsmessig svakhet som muliggjorde marginalisering, diskriminering, forfølgelser og regelrett tilintetgjørelse av en gruppe? Hvilke mekanismer uteble som kunne ha hindret dette?

• Hvordan kan vi måle slike tegn i samtiden på en systematisk og uhildet måte? Hva er det som hindrer slike målinger og analyser?

• Hva er dynamikken i dagens fremvoksende antisemittisme? Hvordan skiller den seg fra andre former for rasisme (som kan vise seg å være like skadelige)?

• Hvordan oppleves dette blant dagens jødiske nordmenn? Hvordan reagerer de på det de utsettes for, hvilke alternativer stilles de for, og hvordan ser de på fremtiden?

• Hva er ansvaret til de ulike samfunnsbærende institusjonene i alt dette? Hvordan kan de bedreansvarliggjøres?

• Hvordan kan holdninger hos den enkelte utvikles slik at det blir en kultur med konstruktiv protest mot urett, selv når det kommer i tilsynelatende velmenende drakt?

Jeg har mine hypoteser om alle disse, men foreløpig skal jeg nøye meg med å stille spørsmålene.

• ALDRI IGJEN ER NÅ

• NIE WIEDER IST JETZT

• NEVER AGAIN IS NOW