2025-01-21

Hei, alle sammen!

• Professor i sportsøkonomi Alex Krumer har en svært god sak i Klassekampen (₽) hvor han påpeker ensidigheten i oppfordringer til boikott av alt israelsk, inkludert og særlig idrett.

• Rolf Kirschner har en treffende replikk (som jeg ikke finner online) i Aftenposten til Marte Heian-Engdals lange sak om utsiktene for en tostatsløsning. Han mener at en historiker som henne burde ha tatt med: Peel-kommisjonen i 1937, FNs forslag til partisjon i 1947, 1967 med Khartoum-resolusjonen, Camp David i 2000 (hvoretter kom den andre intifadah), Olmert og Abbas i 2008, og jeg ville nok tatt med Trumps forslag i 2020, som Abbas besvarte med “nei, nei og tusen ganger nei”. Det påfallande i alle disse er at palestinske ledere aldri har kommet med egne forslag.

• Som forventet og forsåvidt varslet, møter Israel tiden fremover med dyp ambivalens. Det ser ut som det er overveldende støtte til å gjennomføre det nødvendige for å få frigitt gislene, men ikke noe mer. I en podcastepisode jeg av en eller annen grunn ikke finner, mener Yossi Klein haLevi at 19.01 ble slutten på denne krigen mot Hamas, ettersom det neppe vil finnes politisk mandat til å fornye krigen når alle gislene er frigitte.

• Dette tar oss tilbake til spørsmålet om hvilken avtale Trump og Netanyahu gjorde ved at Netanyahu lar Trump få all æren og også setter sin egen koalisjon på spill.

• I mellomtiden synes det å være konsensus om at Gaza styrt av Hamas ikke vil bli gjenoppbygd, ettersom det garantert vil bli en ny krig om det skjer. Problemet er at ingen har lyst til å overta, heller. Fatah er vel det mest nærliggende, men de trenger muskler for å håndheve deres autoritet, og så er de jo både inkompetente og korrupte.

• Min temmelig løst funderte teori er som følger: 1) Israel vil gjøre det som er nødvendig for å få gislene frigitt, men vil 2) strengt holde Hamas ansvarlig for å innfri sine forpliktelser. 3) De har investert tungt i etterretning mot Hamas, og vil 4) gjennomføre målrettede operasjoner som både skremmer og svekker Hamas, og 5) presset vil øke på Netanyahu å i det minste skissere en vei til reell opprettelse av en palestinsk stat. Det gir også en mulighet til å blotlegge de egentlige hindrene til det, slik at også palestinske ledere opplever at mulighetene blir dårligere og ikke bedre av å drive/tillate terror, posere i offerrollen, og forsømme sine egne på (blant annet norske) skattebetaleres bekostning.

• Litt jødisk historie: Yiddish var lingua franca for østeuropeiske jøder i flere hundre år frem til sivilisasjonen ble utryddet i Holocaust. Som alle andre innvandrergrupper i USA gikk østeuropeiske jøder inn for å lære engelsk, men de byttet ut hjemlandets språk (altså russisk, polsk, ukrainsk, osv.) med engelsk men beholdt lenge yiddish som (i mangel av et bedre ord) “stammespråk”. Flere yiddishe aviser holdt det gående i New York langt inn i det tyvende århundret, og en — the Forward (פֿאָרווערטס) som fremdeles utkommer. Selv om yiddish fortsatt er førstespråket som religiolekt hos mange chassidiske grupper, er faktisk arbeiderbevegelsen mer aktiv med å holde språket i live for sin egen skyld. Av litt spesiell interesse for meg fikk yiddish en kort renessanse i DP-leirene under krigen før flyktningene fant nye hjem og satset på nye språk, særlig hebraisk.