2025-01-10, Shabbat shalom!

Meld dere inn eller støtt de jødiske menighetene! FAZ publiserer en sak som setter norsk godhetsposering i forlegenhet; Kanskje tyskerne har lært noe av historien nordmenn ikke har rukket? Israel som etnostat; kjempeviktige poeng fra Haviv Rettig Gur; Norges linje står seg dårlig internasjonalt; idag er faktisk en fastedag

Author

Bemet i Norge
January 10, 2025

Synagogen i Trondheim

Hei, alle sammen! Grunnet andre forpliktelser ble det ikke noe nyhetsbrev i går, men så er jeg er jeg her igjen idag.

  • Ubetalt reklame og sterk anbefaling, som jeg håper alle vurderer denne Shabbat: Meld dere inn i menighetene ved Det Mosaiske Trossamfunn om dere bor syd for Dovre og Det Jødiske Samfunnet i Trondheim hvis dere bor nordafjells. Om dere ikke kan pga manglende eller utilstrekkelig jødisk status er kvalifiserte til å bli medlemmer, finn andre måter å støtte disse menighetene på. Jeg kan garantere at dere vil få masse å irritere dere over og være uenig i, men også at dere vil bidra til noe som er utrolig viktig, og at dere vil treffe mange folk dere vil bli ordentlig glade i. Dette er ikke tiden å markere seg ved å ta avstand fra dette mangfoldet. Ta kontakt med dem direkte eller send spørsmål til meg, som jeg kan videreformidle, eventuelt på vegne av anonym person.

  • Ikke noe jeg vanligvis gjør, men i dag deler jeg hele den oversatte (uvisst av hvem) artikkelen om norsk antisionisme og antisemittisme som ble publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), en av de ledende, seriøse tyske avisene, se nederst. Dere som gjerne leser tysk og har råd til det anbefales å abonnere på FAZ.

  • Flere, blant annet vår egen statsminister, har klaget over tyskernes dårlige samvittighet etter Holocaust har fått dem til å dempe kritikken mot Israel. La meg levere som premiss at intet land har tatt et så grundig oppgjør med sin egen antisemittiske historie som Tyskland — ikke Østerrike, ikke Polen, og heller ikke Norge. Kanskje Støre og disse andre burde vurdere andre forklaringer på at stemningen og retorikken i Tyskland ikke er så ensidig israelfiendtlig som den er andre steder, enn at det er noe galt med tyskerne.

  • Medlemmer av Forfatterforetningen reagerer på at foreningens ledere uttaler seg på vegne av hele foreningen uten å rådføre seg med medlemmene. Antagelig har sekretariatet i foreningen trodd at slik godhetsposering var måten å konkurrere med LO på.

  • Via Laura, som så ofte: litt statistikk over israelske forhold som avkler etnostat-anklagen ganske betraktelig. Jeg skulle likt å se sammenlignende statistikk med Norge. Da Hagtvet for en tid siden skrev at palestinere i Israel er “annenrangsborgere” tenkte jeg i mitt stille sinn “arabiske israelere blir faktisk behandlet bedre av storsamfunnet enn jødiske nordmenn i Norge”.

  • Av flere årsaker, er det veldig mye som skjer bak kulissene for tiden, og slikt egner seg dårlig til tabloidoverskriftene størsteparten av norsk presse lever av. Jeg ligger litt etter med min egen podcastlytting, men denne samtalen med Haviv Rettig Gur er absolutt verdt å få med seg. Hvorfor? Fordi Rettig Gur samler alle trådene om Israels situasjon, Irans ambisjoner og Trumps valgmuligheter på en måte som er veldig plausibel. Han sier også at Trump faktisk kan åpne for en langt bedre fremtid i Midtøsten ved et enkelt grep, nemlig å la Israel først bombe Irans forsyningslinjer til Houthi, og så følge opp i et videre samarbeid.

  • Både brasiliansk politi og polske myndigheter har roet ned varslede arresteringer av israelere. USAs innkommende regjering har varslet sanksjoner mot ICC. Jeg har fra gode kilder at norske diplomater ikke bare blir hensatt på gangen i EUs korridorer i Brüssel men også i sikkerhetspolitiske samtaler når de forsøker å misjonere Barth Eides budskap om “dialog og folkerett”. I den samme leia, lytt til Jens Stoltenbergs klokkeklare (med hodebevegelse) melding om at Trump hadde rett på NHOs årskonferanse.

  • Dagens jødiske greie er at i dag er Asarah B’Tevet, en av “mindre” jødiske fastedager hvor man i følge normativ tradisjon (halacha) skal avstå fra å spise og drikke fra noe mens det er dagslys.

Av Jan Süselbeck, Elke Wittich

Hvorfor tror den norske venstresiden så sterkt på antisionisme? "Etterlyst" – Dette var overskriften i den venstreorienterte norske avisen "Klassekampen" etter at Den internasjonale straffedomstolen i Haag utstedte en arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Ordet var prangende i blodrøde bokstaver på et bilde av politikeren, innrammet som et stempel på en rettsakt. Denne overskriften var omtrent like stor som avisens navn øverst til venstre på forsiden – som om dommen var i tråd med den norske "klassekampen" som den tradisjonsrike avisen propaganderer. Var det skadefryd? Eller, på grunn av det skyldbevisste uttrykket på Netanyahus valgte foto, til og med en antisemittisk karikatur?

I begynnelsen av november publiserte den venstreorienterte israelske avisen "Haaretz" et knusende essay om den vanskelige situasjonen for det lille jødiske samfunnet i Norge. David Stavrou samlet stemmer fra minoriteten på rundt 1 500 mennesker. Uten unntak rapporterer hans kilder om trusler som gjør deres liv i det skandinaviske landet, som ble ansett som trygt for jøder etter andre verdenskrig, nå virker som en livstruende risiko. Plutselig dukker det opp flere og flere nazi-graffiti i Norge, drapstrusler på sosiale medier er hverdagskost, og siden 7. oktober 2023 har mediene rapportert om Hamas som om det var et legitimt politisk parti og ikke en terrororganisasjon som begikk et folkemordspogrom.

Er tesen til den danske historikeren Sofie Lene Bak riktig om at Norge har en dypt forankret antisemittisk arv? I anledning den jødiske kulturfestivalen i Trondheim fant det sted en diskusjon i synagogen 8. september 2024, under strenge sikkerhetstiltak, mellom lederen av det lokale jødiske samfunnet, John Arne Moen, og journalisten Harald Stanghelle. Stanghelle, som har jobbet som redaktør siden 1970-tallet, rapporterte at det også i Norge har vært en økning i antisemittiske angrep siden 7. oktober 2023. Å verbalisere antisemittiske holdninger åpent har også blitt normalt i noen kretser. Trusselen mot den jødiske diasporaen i landet er tilsvarende alvorlig. Antisemittisme er et europeisk og dermed også et norsk problem.

En tidligere vennskap

Det nye lavpunktet i det offisielle norsk-israelske forholdet ble ikke diskutert i Trondheim. Nesten tre måneder etter at Norge ble et av de første vestlige landene til å anerkjenne Palestina som en stat, trakk Israel konsekvensene: Den diplomatiske statusen til norske regjeringsrepresentanter sendt for å samarbeide med den palestinske myndigheten var bare gyldig til 15. august, og deres israelske visum utløp i midten av november. Fra 1948 var de to statene forbundet av et dypt vennskap i omtrent tjue år, betydelig støttet av norsk og israelsk sosialdemokrati. Imidlertid var Norges forhold til jødedommen ikke alltid vennlig fra begynnelsen. Den første norske grunnloven, som trådte i kraft 17. mai 1814, var langt fra et grunnleggende dokument som garanterte likhet og frihet for alle: Paragraf 2 forbød jøder, jesuitter og klosterordener å innvandre, med henvisning til den evangelisk-lutherske statsreligionen. Tre forsøk på å i det minste tillate jøder å bosette seg i Norge mislyktes i parlamentet til endringen av paragraf 2 endelig lyktes i 1851. Jesuittene måtte vente mer enn hundre år. Det var først i 1956 at tekstlinjen "Jesuiter maae ikke taales" ble strøket etter at Norge sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Etter Shoah, som førte til høye tap blant den jødiske befolkningen under tysk okkupasjon i Norge, ble kongeriket den mest pålitelige allierte av staten Israel, grunnlagt i 1948. Harald Stanghelle knyttet dette til en mot-tese til Baks påstand om en lang varighet av norsk antisemittisme siden 1814: I sine erindringer om tiden før 1970-tallet gikk han så langt som å si at det aldri hadde vært en annen nasjon i det emosjonelle livet til det norske samfunnet som ble møtt med en slik betingelsesløs kjærlighet som Israel.

Uttrykk for venstresidens følelser

Faktum er at norsk sosialdemokrati også følte seg veldig knyttet til Israel av personlige grunner. Den første etterkrigsstatsministeren, Einar Gerhardsen, hadde kjempet i motstanden under den tyske okkupasjonen og, som den fremtredende sosialdemokratiske politikeren og senere statsministeren Trygve Bratteli, hadde vært internert i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Den mektige partisekretæren i Arbeiderpartiet, Haakon Steen Lie, hadde støttet anti-Franco-krigerne under den spanske borgerkrigen og var senere også aktiv i motstanden. Disse mennene hadde veldig gode forhold til David Ben-Gurion og Golda Meir. Fagforbundene i begge land, Histadrut og LO, jobbet også tett sammen, delvis fordi Trondheim-jøden Bjørn Dworsky, som jobbet for Histadrut, koblet sammen funksjonærene i begge land. I tillegg var 110 av de 150 medlemmene av det norske parlamentet, Stortinget, medlemmer av den nå marginaliserte organisasjonen "Israels venner." Solidariteten med Israel var også et uttrykk for venstresidens følelser blant norske tenåringer. Journalisten Johan O. Jensen beskrev i en artikkel for avisen "Adresseavisen" i 2002 at hans generasjon oppfattet Israel som en slags idealstat frem til 1960-tallet og så kibbutzene som en "skinnende drøm," som "praktisk sosialisme på et jordnært og realiserbart nivå." På den tiden var det populært blant europeisk ungdom å jobbe og bo i en kibbutz i noen måneder, eller som Jensen uttrykte det: "Sosialismens sol, som for lengst hadde gått ned i blodige hav i øst, skinte forførende over den unge staten i sør." Da seksdagerskrigen begynte i 1967, meldte mange unge nordmenn seg frivillig til å kjempe for Israel, men før de hadde en sjanse til å fullføre alle formaliteter, var krigen allerede over.

Siden da har mye endret seg. Studenter som veivet med Intifada-flagg protesterte mot Israels deltakelse i Eurovision Song Contest i Malmö, norske jødiske kvinner ble voldelig hindret i å delta i en demonstrasjon mot seksuell vold i Oslo på den internasjonale kvinnedagen 8. mars, og fra å minnes voldtektene og torturene fra Hamas. Ungdomsorganisasjonen til det regjerende Arbeiderpartiet i Norge kritiserte at deres egen parti ikke gjorde nok for å innføre sanksjoner mot Israel og dets "økonomiske og kulturelle" boikott.

En sjakkbrikke for vestlige stormakter

Historikeren Åsmund Borgen Gjerde har forsket på forholdet mellom den norske venstresiden og Israel. I sin avhandling forsvart i Bergen i 2019 dekker Gjerde perioden fra 1933 til 1968. Hans tese er at forskjellige generasjoner av den norske venstresiden alltid har brukt sine tanker om Israel for å "forstå sin verden." Gjerdes studie dokumenterer at den norske venstresiden ikke alltid var antisionistisk eller til og med antisemittisk, men at deres idealisering eller fordømmelse av Israel fulgte internasjonale trender etter 1945. Uavhengig av Holocaust som nettopp hadde skjedd, hvis dimensjoner knapt ble forstått ved krigens slutt, fortsatte den marxistiske antisionismen fra 1930-tallet å forme bildet, erstattet av en idealisering av Israel som et sivilisasjonsprosjekt i Midtøsten av "den gamle venstresiden." Dette varte til seksdagerskrigen i 1967, da den eneste demokratiet i regionen plutselig ble merket av "den nye venstresiden" som en imperialistisk bastion for vestlig krigføring mot en undertrykt "tredje verden." Israel ble nå ansett som en brikke i planen til vestlige stormakter for å opprettholde sine interesser i Midtøsten, som en "spydspiss for Yankee-imperialismen." En betydelig rolle i denne revurderingen av Israel ble spilt av den norske Palestinakomiteen, grunnlagt i 1970 av medlemmer av Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF). SUF var ungdomsfløyen til Sosialistisk Folkeparti (Sosialistisk Folkeparti), som fulgte en strengt antiamerikansk, anti-NATO og anti-EEC kurs. Partiet og ungdomsfløyen fusjonerte senere til den marxistiske valgalliansen Rødt.

En "radikal antiisraelsk retorikk"

Den første lederen av Palestinakomiteen var Finn Sjue, en av lederne av den norske M-L-bevegelsen, som også var redaktør for avisen "Klassekampen." Han ble etterfulgt i 1972 av Peder Martin Lysestøl. Lederen av Sosialistisk Ungdomsforbund var sannsynligvis en av medforfatterne av et SUF-papir fra 6. juni 1967, som uttalte at de omtrent en million palestinske flyktningene fra 1948, som hadde bodd i flyktningleirer siden da, var "like rotløse og hjemløse" som jødene i Europa en gang var. Derfor må Israel akseptere "FN-resolusjonene om retur av palestinsk-arabiske flyktninger." Kort tid etter skjerpet SUF sin posisjon ytterligere og krevde rett ut at staten Israel, som en "brohode for imperialismen," rett og slett måtte forsvinne. Dette var allerede en tidlig innrømmelse av hva den såkalte retten til retur for palestinerne faktisk ville bety i dag – utslettelsen av staten Israel. Resolusjonen ble vedtatt av SUF på sitt årsmøte med bare minimale omformuleringer med stort flertall.

Har nordmenn et oppfatningsproblem angående Israel og det jødiske samfunnet i sitt eget land? Den danske journalisten Martin Krasnik mener det. I den norske oversettelsen av hans bok "En smal bro over avgrunnen," som omhandler Hamas-angrepet 7. oktober, kritiserer den jødiske forfatteren sionismen eller aggressiv "Israel-kritikk" i Norge. Landet er påfallende propalestinsk, og ignorerer sammenhengen mellom Hamas-terrorangrepet og Israels militære respons. Krasnik er spesielt hard mot den ensidige venstreorienterte fremstillingen av Palestina-konflikten. Den konkrete trusselen mot den jødiske minoriteten, ikke minst fra islamister i landet, blir ikke adressert. Krasnik understreket til "Klassekampen" at dette virkelig overrasket ham. Vibeke Moe, en medarbeider ved Holocaust-senteret i Oslo, er enig i Krasniks kritikk. Hun oppfatter også en "radikal antiisraelsk retorikk" og en "sterk antisemittisk strømning i den skiftende offentlige diskursen" i Norge. Moe peker på den hyppige bruken av ordet "folkemord" for IDFs forsvarskrig i Gaza. Moe minner også om at påstanden om at Israel begår et Holocaust mot palestinerne er antisemittisme.

Den Israel-relaterte verbale antisemittismen

Moe uttrykte denne positive reaksjonen på Krasniks intervensjon i "Klassekampen" i utgaven 15. mars 2024. Avisens linje om Israel tilsvarer fortsatt det som allerede ble funnet i de grunnleggende papirene til Palestinakomiteen. Følgelig gjelder Moes observasjon spesielt for "Klassekampen": Jødiske innvendinger, som de fra Martin Krasnik, blir av og til nevnt i avisen, men de fleste artiklene siden 7. oktober 2023 besto i motsetning av ville folkemordsanklager mot Israel, tvil om seksuelle overgrep mot israelske kvinner i stil med Judith Butler, eller den tilsynelatende tatt for god fisk påstanden fra den qatarske propagandakanalen Al Jazeera om at den israelske hæren hadde voldtatt palestinske kvinner. Den norske dramatikeren Finn Iunker fikk til og med publisere en gjesteartikkel i "Klassekampen" med den sensasjonelle tittelen "Sionismen dreper barn i Gaza." Som et lærebokeksempel på Israel-relatert verbal antisemittisme, definert av lingvist og antisemittismeforsker Monika Schwarz-Friesel fra TU Berlin, fremstiller Iunker "sionismen" i sin filippika som innbegrepet av alt tenkelig ondt, og vekker "dyp avsky": Den står for "permanent vold" og "voldelig rasisme" mot palestinerne, samt den "mest intense kollektive straffen verden noensinne har sett." Kort sagt, sionisme betyr "okkupasjon og apartheid."

Problemet med den økende salongdyktigheten til slike fantasier kan være et globalt problem og ikke begrenset til den norske venstresiden. Likevel oppstår spørsmålet om hvorfor den forvrengte verdensbildet av Israel-relatert antisemittisme ser ut til å være spesielt utbredt i Norge. Viktigere, hvorfor er det venstreorienterte akademiske miljøet så naturlig engasjert i å fordømme et israelsk "folkemord" i Gaza?

En hjemmelaget situasjon

I mars bestemte Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen å avslutte samarbeidet med Tel Aviv University fordi det ga økonomisk bistand til studenter som "bidro til mulige krigsforbrytelser og potensielt folkemord." Allerede i desember 2023 hadde Fakultet for kunst, musikk og design i Bergen avlyst studentutvekslingen med Bezalel Academy of Arts and Design i Jerusalem. Det faktum at slike ting er mulig ved norske universiteter viser at folkemordsanklagen mot Israel, som kritiseres andre steder i Europa som en antisemittisk gjerningsmann-offer-omvendelse, har blitt normalisert langt utover venstreorienterte kretser. Kanskje forklarer dette hvorfor slagordet "From the river to the sea, Palestine will be free!" forbudt i Tyskland ikke blir fordømt som en trussel om utslettelse i Norge, men er allestedsnærværende på flygeblader og plakater i universitetsområdet. Hamas er heller ikke klassifisert som en terrororganisasjon i Norge. På den annen side hevet Politiets sikkerhetstjeneste (PST) den offisielle vurderingen av terrortrusselen mot jødiske institusjoner fra 3 til 4 på den femtrinns skalaen i begynnelsen av november. Nå står tungt bevæpnede politifolk foran synagogene i Oslo og Trondheim. Vil dette fremme erkjennelsen av at denne situasjonen delvis er hjemmelaget gitt de spesifikke språkreglene beskrevet i Norge?

Jan Süselbeck er professor i tysk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, og Elke Wittich er redaktør i ukeavisen "Jungle World."

Kilde: F.A.Z