2024-08-04, shavua tov!

• Det ble problemer med at jeg la ved pdf-filen for Petter Levins innlegg i Morgenbladet, så har jeg limt det inn under, igjen med hans tillatelse.

• Veldig god, sterk og anonym kronikk i Aftenposten om hvor vanskelig det er å være jøde i Norge for tiden.

• Hvis du synes kronikken beskriver godt din situasjon, eller om du synes det slett ikke gjør det, håper jeg du besvarer spørreundersøkelsen som går inn på veldig mye innlegget tar opp.

• Advokat Ragnar Herleif Hatlem har lagt ut på Google Docs en kritisk gjennomgang av ICJs kjennelse nylig. Verdt å sette seg inn i.

• Danby Choi er forarget på Töddels vegne for reaksjonen han har møtt etter Anne Frank-stuntet. Jeg har ikke tilgang til hele artikkelen, men bildet av Ervin er malplassert - Ervin gikk for eksempel mot en politianmeldelse. Og som sagt før, synes jeg det er litt rart at folk som forsøker å provosere, blir krenket av at folk blir provoserte.

• Kanskje litt uvant plattform, men Gunnar Gabrielsen legger ut veldig interessante kommentarer og synspunkter på Linkedin.

• Det er ikke mye som er greit i Midtøsten. I Israel ventes det når som helst massive rakettangrep fra Iran, Syd-Libanon, Yemen eller hvem vet? Netanyahu er forbannet på sine regjeringspartnere. USA viser maritim styrke nær Iran. Målrettede rap av terrorledere også på Vestbredden. Og hva som skjer med gislene er fremdeles i det blå, om noen av dem fortsatt er i live. Og det er mildest talt uklart for meg (i hvert fall) hva Netanyahu forsøker å utrette ved å nekte FN-folk visum til Israel.

• Yiddish tar vi spranget inn i “sjmakk” (שמאָק), som visstnok kommer fra det polske ćmok, som betyr orm/slange, altså (slapp) penis. Den opprinnelige betydningen blant yiddishtalende var “en dum person”, men betyr på amerikansk-engelsk (staves “shmuck”) noe sånt som “en ubetenksom drittsekk”.

Anti-israelsk slagside

Tross de mange artiklene om krigen i Midtøsten settes publikum dårlig i stand til å forstå den israelske siden av konflikten.

Petter G Levin, samfunnsdebattant

I det palestinske narrativet er det den israelske okkupasjonen som er den grunnleggende årsaken til konflikten. Dermed er det Israel som sitter på nøkkelen til fred: Avslutter Israel okkupasjonen, er konflikten løst. Mye av informasjonen fra Midtøsten settes inn i og forstås gjennom denne okkupasjons-konteksten. Uttalelser om at «USA må legge press på Israel» og oppfordringer til boikott av jødestaten gir dermed mening da det er Israels motvilje som står i veien for en tostatsløsning. Da Arbeiderpartiets Åsmund Aukrust sa at «det er Israel som bærer hovedansvaret for konflikten» i Dagsnytt 18 den 18. juli, la han okkupasjonen til grunn.

I den israelske forståelsen er Midtøsten-konflikten imidlertid mer en catch-22-floke som ikke kan løses med ensidige, israelske tiltak. En avslutning av okkupasjonen og opprettelsen av en palestinsk stat er den eneste måten å tilfredsstille de palestinske kravene i konflikten på. Men, i et nabolag med sterke islamistiske krefter, vil nettopp en palestinsk stat lett kunne bli et arnested for islamistiske terrorister og true Israel.

En floke

Høyre-leder Erna Solberg påpekte i sin tale på Unge Høyres landsmøte i juni at Hamas er den største hindringen for en tostatsløsning. Folkerettsjurist Cecilie Hellestveit sa i et podkast-intervju med Nina Grünfeld i mai at det har vært altfor farlig for Israel å komme med innrømmelser. Deres uttalelser bekrefter det israelske synet på Midtøsten-konflikten som en floke. Det er underlig at ikke mediene tar denne mer realistiske konfliktforståelsen inn over seg.

Det er kanskje ikke vond vilje fra mediene – mange av de løpende hendelsene minner oss rett og slett om det palestinske narrativet. Stadig utbygging av bosetninger på Vestbredden, og de enorme palestinske lidelsene på Gazastripen siden 7. oktober i fjor, underbygger fortellingen om at det er okkupasjonen som er stridens kjerne. Som journalist er det vanskeligere å oppdrive stoff som støtter det israelske perspektivet om mulige arabiske trusler i en fjern fremtid. Men nettopp derfor hviler det et ekstra ansvar på journalistene om å opplyse oss om disse.

Israelsk eller palestinsk?

Årevis med beretninger om Gaza har sementert forestillingen om enklaven som et «utendørs fengsel». Bevisst eller ubevisst legger vi dermed ansvaret for innesperringen på den israelske «fengselsbetjenten».

Dette er et godt eksempel på en mediedekning gjennom palestinske briller. Fra et israelsk perspektiv hindrer nemlig blokaden Hamas i å importere militært materiell, og er dermed et legitimt forsvarstiltak mot islamistgruppens militære opprustning og jevnlige rakettangrep. Blokaden og dens uheldige konsekvenser for den palestinske befolkningen skyldes dermed Hamas. Dersom Gaza-boere lever i et fengsel, så er fangenskapet altså selvpåført.

Hvor man plasserer ansvaret for Gaza-blokaden er avhengig av hvilken av partenes narrativ som legges til grunn. Det er en militær begrunnelse for blokaden og det burde journalistene oftere ha minnet oss om.

Hvem er ansvarlig?

Mens mediene beretter om manglende fredsvilje fra dagens høyreekstreme israelske regjering, tier de om tidligere regjeringers tilbud om å avslutte okkupasjonen. Det var faktisk den palestinske siden – og ikke Israel – som satt med nøkkelen til å avslutte konflikten, men som valgte å avslå fredstilbudene.

Det har knapt vært beretninger om hva den israelske statsministeren Ehud Olmert la på bordet i 2008, eller om at den palestinske presidenten Mahmoud Abbas ikke aksepterte Obama-administrasjonens betingelser for fred noen år senere. Begge foreslo en palestinsk stat på 100 prosent av arealet til Vestbredden og Gaza. Hvor er analysene og kommentarene som gjør publikum i stand til å vurdere den palestinske sidens ansvar for at okkupasjonen fremdeles pågår?

Konsekvensene av Abbas’ nei har vært katastrofale, og bidro til forestillingen om at Israel ikke lenger har en fredspartner i palestinerne. Fredsprosjektet til den israelske venstresiden kollapset. Det må være et tankekors at Abbas’ avslag nettopp førte til den høyredreiningen i israelsk politikk som mediene nå peker på som en viktig årsak til fortsatt okkupasjon.

Ensretting

Mediene svikter sin rolle når de ikke informerer på en slik måte at publikum selv gjøres i stand til å vurdere hendelser og å plassere ansvar. Ingen bør være overrasket over påstander om ensretting og en antiisraelsk slagside i medienes dekning av konflikten i Midtøsten.