2024-08-01 morgen

God morgen!

• Vi trenger minst 130 svar til på spørreundersøkelsen, er veldig takknemlig for alle som tar den nå. Forresten har dette nyhetsbrevet hittil fått seks nye abonnenter som følge av undersøkelsen.

• Ervin Kohn gjorde en strålende jobb på Dagsnytt 18 i går i møte med Töddel, og jeg anbefaler alle å se den (fra ca 0:35). Som jeg skrev i kommentar til ham på Fjesbokji: “Ervin, veldig bra at du fikk siste ord og det du valgte som siste ord. Jeg tror at Töddel rett og slett var feilinformert og slurvete mer enn noe annet. Det er mange som er forferdet over å bli beskyldt for antisemittisme når de tror - basert på informasjonen og synspunktene de får servert - at de handler i god tro basert på premisser som for dem synes uangripelige. Tror han fikk mye å tenke på, og så håper jeg det blir noe av den kaffekoppen. Det hender at de argeste motstanderne kan bli de beste allierte.“ Jeg vil videre bemerke at Ervin ikke holdt tilbake i sin kritikk av dette makkverket (hvilket jeg fortsatt synes det er), men var fleksibel nok til å forstå at motparten trolig hadde forvillet seg.

• Dagen formidler historien om Ali Jones Alkazemi som faktisk har nyansert seg kraftig siden 7. oktober og forstår at det hele er mer komplisert enn han først trodde, og at Israel ikke “automatisk” er ondt. Så forteller han denne anekdoten: “Alkazemi gikk på skole sammen med mange muslimske barn. Da han var rundt 12 år, startet det en jødisk jente på skolen. Hun ble mobbet for sin jødiske bakgrunn. – Man kastet ting på henne. Folk spurte: «Skal du lese i dorullen din nå?» «Dorullen» henspiller på tora-rullen, en bokrull med de fem mosebøkene, som jøder leser fra i synagogen. Alkazemi sier at han selv ikke var med på mobbingen, men at han heller ikke tok avstand fra den.” Tabloidavisene oppsøker stadig jøder for slike anekdoter, og de fleste vegrer seg for å dele dem, mye fordi det faktisk ikke er så gøy å stadig bli presentert i offerrollen. Jeg har aldri hørt om dette før, sannsynligvis fordi den jødiske jenta holdt det for seg selv og konsentrerte seg om å få til et bedre liv. (Jeg er forresten også glad for at Alkazemi ikke har latt pendelen svinge over til andre siden for å frikjenne Israel helt. Jeg har ingen problemer med å diskutere Israels ansvar for situasjonen.)

• I Subjekt anmelder Sven Røgeberg The War of Return av Einat Wilf og Adi Schwartz, som også er i ressurslisten (som alltid er nederst i disse brevene). Det burde egentlig bare mangle at slike perspektiver også kommer frem, men her skal Subjekt ha honnør for å ha vist mot.

• Omtalen av de svært så (taktisk) vellykkede angrepene på Hizbollah og Hamas-ledere i Beirut og Tehran bærer i stor grad preg av det underliggende og evige spørsmålet “Hva galt har Israel gjort denne gangen"?” men noen har faktisk påpekt at Israel ved disse aksjonene har vist kapabilitet både innenfor etterretning og militær måloppnåelse som virker avskrekkende. Det er for meg helt fascinerende at folk fjetres av kronglete fiktive intriger som “Game of Thrones” samtidig som pressen bare vil servere bilder i to dimensjoner og sort-hvitt.

• Dagens yiddish: “nåsjn” (נאַשן) (som jeg mistenker uttales litt forskjellig på ulike dialekter) fra det germanske naschen. Som verb betyr det noe sånt som å “småspise med nytelse”, men det brukes også som substantiv om en smakefull mellomrett eller som NOSJer om en person som har som (u)vane å drive mye nåsjing. Chabad skriver forøvrig at det også kan bety “småstjeling” og er i så fall antagelig kognat med nasking på norsk. Det norske ordet “knask” har sammenfallende mening, men NAOB mener opprinnelsen simpelthen er et lydord.