2024-07-28 - shavua tov!

God morgen og god uke! Ferietiden er på hell i Norge, akkurat påbegynt lengre sydpå. Det er OL i Paris, der de israelske deltagerne fortjener egne medaljer for tapperhet ved å simpelthen stille opp.

• Hizbollas bombing av Majdal Shams er en grotesk eskalering i nord og det er verdt å merke seg reaksjonene over at det var drusere som ble myrdet og ikke jøder; og over at dette var på Golanhøydene som Israel overtok i 1967. Jeg vil minne om at Hizbollah er i syd-Libanon i strid med våpenhvileavtalen mellom Israel og Libanon, og at de to landene ikke har (vesentlig) territorial konflikt. Hizbollah er Irans “proxy” i nord.

• (Det er ganske store taktiske og strategiske forskjeller på situasjonen i nord og på Gaza. Mye av årsaken til Israel har vært opptatt av å beseire Hamas er å vise Hizbollah/Iran at de ikke kan avfolke områder nær grenser/våpenhvilelinjer uten at det dermed eskaleres til full krig mellom Iran og Israel som vil være enormt destruktive for begge)

• I Sverige har avisen Sydsvenskan undersøkt nærmere om demonstrasjonene i Malmø og funnet ut at parolene på svensk og arabisk skiller seg vesentlig fra hverandre.

• Norske Ayelet Azoury er intervjuet i Dagen om sin beslutning om å gjøre aliyah, altså utvandre, til Israel

• Militære operasjoner fortsetter i Gaza, og palestinere der må stadig flytte seg (evakueres) fra en sone til den andre, ettersom Hamas og PIJ mål oppdages i det som skulle være trygge soner. Mye forvirring om status i forhandlingene, kynikeren i meg mistenker at Hamas egentlig har mistet alt de har å forhandle om og Netanyahu av egne årsaker ønsker å holde krigsstatus oppe. Det er godt mulig jeg tar feil.

• Den meget omstridte spesialrapportøren Francesca Albanese (kjent i norske media som “FN”) har nå åpent satt likhetstegn mellom Netanyahu og Hitler, hvis det skulle være noen tvil om hennes holdninger.

• Limer inn nederst en epost en av nyhetsbrevets abonnenter sendte til en venn som lente seg på Odd Karstein Tveits bok. Dette er leseverdig i seg selv og et godt eksempel på 1) hva som publiseres uten motbør (OKT er fremdeles invitert som nøytral “ekspert” om dette emnet); 2) hvor møysommelig arbeidet er med å tilbakevise slikt på en overbevisende måte. Vi må få til mye mer slikt på en systematisk måte. Det er altfor mye som får stå uimotsagt.

• Dagens yiddish: sjmaltz (שמאַלץ, tysk etymologi), som altså egentlig betyr matfett, hovedsakelig fra gås eller høns, men i overført betydning dreier seg om overdreven sentimentalt, for eksempel musikk. TV-serien “Husker du?” for eksempel.

Sender som avtalt. Jeg forsto at du hadde blitt tipset om Odd Karstein Tveits (OKT) ‘Palestina - Israels ran, vårt svik’ fra velmenende familiemedlemmer som mente at boken ville gi deg et sannere innblikk i Midtøsten-konflikten. Som nevnt leste jeg boken da den kom ut i fjor høst og nedenfor er noen tanker om den (noe er tatt litt på husken så ikke arrester meg).

 Det var flere konkrete ting jeg reagerte på i boken – her er noen eksempler:

• På side 214 skriver OKT om det målrettede Israelske angrepet på Salah Shehade – lederen av Hamas militære fløy - der de brukte en 1000 kg flybombe for å ta ham ut. Bomben drepte riktignok Sehade, men den kraftige bomben ødela også mange nabohus og drepte til sammen 15 personer, hvorav 7 barn, inkludert naboer av Sehade.

  • I boken skriver OKT ‘Statsminister Ariel Sharon sa at angrepet hadde vært en stor suksess’.

  • Det er for så vidt korrekt at Sharon først hyllet angrepet (slik enhver statsleder nok ville ha gjort selv dersom egne styrker gjorde feil). Men i et intervju med Israels største avis i ettertid, innrømmet Sharon: "[H]ad I known the outcome, I would have postponed the assassination’. Sitatet står på Wikipedia-sidene om saken og lett tilgjengelig.

• På side 171 - 173 beskriver OKT massakren av Baruch Goldstein gjorde av 29 palestinere i en moske i Hebron.

  • OKT skriver ‘..en jødes drap på en person som ikke er jødisk, er i følge Halakha – jødenes religiøse lov – ikke regnes som mord’. Selv om OKT ikke sier det eksplisitt, så er det etterlatte inntrykket at mord på ikke-jøder er tillatt i følge jødisk lov. Dette er en uhyrlig påstand og jeg får ‘Sions vises protokoller’-vibes (særlig når man setter det sammen med annen informasjon i boken om jøder som ser på seg selv som bedre enn andre og apartheid etc.)

  • Fra Internett kan man imidlertid lese at Halakha regulerer forholdet mellom jøder. Den regulerer ikke forholdet mellom jøder og ikke-jøder. Dvs at drap på en ikke-jøde er rett og slett utenfor den jødiske domstolens jurisdiksjon. Dette betyr imidlertid ikke at det femte budet ‘du skal ikke drepe’ ikke gjelder mot ikke-jøder – tvert imot: naturligvis er alle drap iht jødedommen strengt forbudt.

 Det er interessant med eksemplene over er at OKT ikke lyver: Sharon sa virkelig at angrepet hadde vært en stor suksess og det er virkelig sant at Halakha ikke forbyr drap på ikke-jøder. Likevel gir uttalelsene et uredelig bilde av virkeligheten. Dersom du skal lese OKTs bok så må du ha i bakhodet hva denne forfatteren er villig til å gjøre for å manipulere deg. Jeg vet virkelig ikke om jeg skal le eller gråte når OKT i dette intervjuet snakker om hvor viktig det er å være ‘redelig’ og siterer ‘jeg hater løgnen mer enn jeg hater djevelen’ – han fremstår veldig pompøs og selvhøytidelig, og det han sier er i sterk kontrast til slik jeg opplever det han skriver. I intervjuet sier OKT imidlertid også rett ut at han ikke ønsker å være nøytral (Velger man nøytralitet tar man den sterkestes parti). Jeg synes OKT alltid har fremstått som partisk, men det ble verre etter at han i 2011 giftet seg med palestina-aktivisten Berit Martinsen.

 Men mer enn enkeltfeil, så er min kritikk av boken at OKT velger selektivt de fakta som støtter hans syn og hopper glatt over informasjon som taler mot ham. Han tolker hendelser inn i sin konklusjon om at Israel er en illegitim stat men tilbyr ikke noen alternative forklaringsmodeller for hendelsene. Husk at det er mye sporbarhet i Israel (dagbøker, skriftlig arkiver fra byråkratiet, møtereferater, bøker, artikler) om hva deres militære, politiske ledere og diplomater tenkte og gjorde. I og med at Israel er et demokrati, er det også mye mer synlige interne konflikter, diskusjoner og kritiske avisartikler enn du finner i de arabiske landene. Dette gjør det enklere å finne materiale som kan vinkles til kritikk av Israel, mens man ikke vet så mye om arabiske politikere og generalers intensjoner, diskusjoner og tanker (90% av den arabiske befolkningen i 1948 var analfabeter, så er det er mindre sporbarhet i hva deres intensjoner og tanker var)

 Man må også huske på at man ikke uten videre kan bruke sitater for å forstå lederens intensjoner:  Noen ganger snakker ledere for å vinne valg eller for å få gjennom beslutninger eller motivere befolkningen eller for eksempel når man forhandle med motparten og over tid så kan folk endre oppfatning. Ting sies også i en kontekst. Med så mye kildematieralet, er det lett for en uærlig aktør å finne sitater som kan brukes til å underbygge et poeng eller en vinkling. Jeg synes OKTs beskrivelse av for eksempel Barak og Peres’ manglende fredsintensjoner rett og slett er uærlig.

 Det generelle bilder OKT tegner, er av palestinere som passive og uskyldige offere og israelere/jøder er overgripere. Palestinere ønsker alltid fred mens israelere ønsker krig, okkupasjon og fordrivelse. Jeg tror rett og slett ikke på bildet han tegner opp - virkeligheten er mer komplekst. Selv når Israel beviselig godtok FNs delingsplan mens araberne sa nei, så snur han det til at Israel egentlig ikke godtok delingsplanen da deres aksept var kun et slu plott for å tilrane seg mer territorium senere. Mye diskuterte punkter i MØ-historien er hvem som egentlig startet uavhengighetskrigen i 1948 og hvem som startet 6-dagers krigen: Var det israelske forsvarskriger eller var Israel aggressoren. Som så mye i MØ, er det indikasjoner som støtter å både det ene og det andre. Det er ulike skoler blant forskerne. Verden er kompleks. Men ikke for OKT: I hans verden er alt enkelt: Israel gjør alt galt mens araberne kan ikke gjøre noe galt.

 Om 6-dagers krigen i 1967 (tatt fra husken):

• Jeg tror ikke OKT ikke tar med Israels frykt for den Egyptiske hæren som bl.a. hadde brukt giftgass i Jemen og at Israel – som er 16 km på det smaleste og på mindre enn det gamle Oppland fylket – hadde liten strategisk dybde. Omringet på tre kanter vil Israel naturlig være ‘lett på avtrekkeren’.

• OKT sier for eksempel at Nassers stengning av Tiran-stredet bare var et påskudd for Israel til å angripe araberlandene. Eilat var uansett ikke en viktig havn for Israel, sier OKT. Dette er for så vidt korrekt. Men han glemmer at åpningen av Tiran-stredet var nettopp var noe av årsaken til Suez-krigen i 1956 og derfor et viktig prinsipp og symbolsak uansett hvor mye eller lite skipstrafikk det var der. Og uansett: Hvilket land ville akseptere dette? Israel er jo praktisk talt en øy som er stengt fra tre sider.

• Seks måneder før krigen, var det et arbeidsmøter mellom lederen i Mossad, Militære hemmelige tjenester og israelske UD der de spilte gjennom ulike scenarier: Hva hvis Kongen av Jordan faller, hva hvis palestinerne i Israel gjør opprør etc. En av konklusjonene fra møtet var at alle var enige om at det ikke ville være i Israels interesse å okkupere Vestbredden selv dersom situasjonen skulle by seg. Dette er ett av eksemplene som tilsier at det ikke var Israels intensjon å provosere til krig slik at Israel kunne angripe Jordan og overta Vestbredden. Dette er eksempel på informasjon som OKT ikke tar med.

 Poenget mitt er at OKT ikke er ute etter å forklare eller å få leserne til å forstå. Han er ‘a man on a mission’.

 Det finnes også andre narrativer og alternative forklaringer som han kunne benyttet om MØ-konflikten men som OKT hendig ikke lar leserne får innsikt i:

-  Er Israel grådige når de utgjør 78% av det palestinske mandatområdet? Eller er Israel beskjedene når de bare har 0,2% av den arabiske landsmassen (husk at området frem til 1. verdenskrig ikke hadde nasjonalstater og palestinerne på den tiden ikke hadde noen nasjonal identitet)? Samme sak, men konklusjonen er ulik avhengig av kontekst, vinkling og narrativ.

- Det er flere ting som er litt spesielt med Israel: Israel ble ikke opprettet for å huse områdets innbyggere men skulle være en nasjonalhjem også for jøder som bodde utenfor området. Dermed blir diskusjoner om hvor stor andel av Israel er ‘fair’ om antall innbyggere ift størrelsen på et Palestina litt pussig. Dette er ting OKT ikke tar inn over seg.

- To dager før Rabin ble drept i 1995, la de ledende forhandlerne på Israelsk og Palestinsk side frem en uformell forståelse for å adressere de uløste spørsmålene fra Oslo-avtalen. De fleste og største bosettingene er langsmed grensen til Israel og ved å innlemme 6,3% av Vestbredden i Israelsk så ville 80% av bosetterne bli en del av Israel. Som motytelse skulle palestinerne få landområder av Israel. Forståelsen ble hetende Beilin – Abu Mazen-avtalen (Abu Mazen er kallenavnet til den palestinske presidenten Mahmoud Abbas – så dette var ingen hvem som helst). Etter Rabins død, ble det stans i forhandlinger i en periode men Israel har senere bl.a. formelt foreslått en avtale langs linjene etter Beilin - Abu Mazen-dokumentet, men uten at Palestinerne har takket ja. Ut fra husken mener jeg OKT ikke går inn på detaljene i fredsforslagene fra i Israel i 2008 (da for eksempel Georg Bush tilbyr seg å ta i mot 100.000 palestinske flyktninger) eller det USA utenriksminister Kerry la frem som ‘forhandlingsparametere i 2014 – noe som er litt pussig synes jeg. I sine memoarer skriver Bill Clinton at han følte seg sveket av Arafat. Om fredsforhandlinene på Camp David i 1999 sier OKT (side 192) at Arafat ville ha akseptert 95-97% av Vestbredden mot territoriell kompensasjon, Palestinas hovedstad i Øst-Jerusalem og 20-30’ flyktninger som fikk vende ‘hjem’. Jeg vet ikke hvor OKT har dette fra – det står i hvert fall ikke noen kildehenvisning til det. Dersom det er riktig som OKT her sier, kunne han for eksempel gjerne ha sagt noe om forslagene som faktisk har ligget på bordet og hvor forbausende nære partene har vært å inngå avtale.

 Ut fra husken så mener jeg OKT skriver lite om hvorfor Israel ikke stolte på Arafat. I ettertid vet vi at den 2. Intifadaen ikke var et spontant folkeopprør, men ble startet og styrt av Arafat – noe som naturligvis svekket den israelske venstresiden som jo hadde ‘solgt seg inn’ på at de hadde en palestinsk partner som ville forholde seg til eventuelle inngåtte avtaler. Arafat ble for eksempel sitert på at han så på Oslo-avtalen som en avtale ‘of a low class’ og sammenlignet Oslo-avtalen med en midtertidig avtale som Muhammed inngikk med Quraysh-stammen. Husk her at Oslo-avtalens formel er å bytte land for fred: Etter at Israel har gitt fra seg landområder, så er Israel avhengig av palestinernes fredsvilje/-evne.  Slik sett er de ulike partenes forpliktelser asymetriske og det er viktig å ha med seg for å forstå konflikten – en forståelse OKT ikke formidler. Når da palestinernes leder blir tolket til å si at han kommer til å bryte avtalen, så bør man ikke være forundret over at Israel nøler med å gi fra seg landområder. En litt morsom historie: Da Arafat kom tilbake fra exil og skulle overta som leder i Palestina, kom han i en Mercedes via Rafah-grensen fra Egypt. En av de israelske grensevaktene syntes det var så rart at Arafat – en ganske liten mann – ‘stanget i taket’ der han satt i bilen. Det viste seg at Arafat satt på en mann! Mannen Arafat prøvde å smugle inn het Jihad al-Amarin og var ansvarlig for et bombeangrep i Jerusalem i 1986 der 1 døde og 69 ble skadet. De fant også tre andre terrorister i bagasjerommene på bilene i bilkortesjen til Arafat.

 Ut fra husken tror jeg ikke OKT beskriver hvorfor og hvordan den Israelske fredssiden kollapset og høyresiden vant frem. Årsaken til kollapsen var at den Israelske opinionen ikke lenger trodde på at det fantes en palestinsk fredspartner. Før Oslo-avtalen, hadde partiet Meretz (Israels ‘sosialistisk venstreparti’) 12 medlemmer av Knessets 120 medlemmer, mens Israels statsbærende Arbeiderpartiet hadde 44 – til sammen altså 56 av 120 medlemmer i valget i 1992. Ved siste valg hadde Meretz 0 representanter mens Arbeiderpartiet hadde 4! Dette er viktig informasjon for å forstå for dynamikken i konflikten. Einat Wilf beskriver godt denne modningsprosessen som den israelske venstresiden har gått gjennom. Hun har en imponerende CV og var selv en del av ‘fredsleiren’ men mistet illusjonene underveis. Hennes oppfatning tror jeg er representativ for mange på venstresiden. I lenket til Podcast-intervjuet i Call me back fra februar (over) går hun også gjennom den samme historien som OKT forteller, men fra et ganske mainstream israelsk narrativ.

 Jeg tror for eksempel at Libanon hadde vært en bedre stat med færre som har emigrert dersom de hadde vært en klarere kristen stat. Dette er naturligvis veldig politisk ukorrekt å mene, men det er slik det er: Dersom man krever absolutt rettferdighet så vil det stå i veien for fred. I perioden etter 2. Verdenskrig var det mange flyktningsstrømmer i verden. Det var sikkert ikke pent av tsjekkerne å fordrive 2 millioner tyskere fra Tsjekkia. Det er forståelig synes jeg at man ikke ville ha potensielle femtekolonister blant sine innbyggere. Slik etnisk rensing har nok spart oss for mange konflikter og var den vanligste måten å løse konflikter på før da imperiene ble delt opp for å lage nasjonalstater.

 Historie i MØ er veldig politisk og man må velge litt hvem man skal lytte til. Mange virker som har en agenda. Personlig har jeg stor sans for israelske Benny Morris. Han virker troverdig synes jeg. Han er en av de såkalte ‘nyere historikerne’ og har også vært militærnekter i Israel. Du finner ham sikkert på Youtube og Podcaster. Her er en: https://www.youtube.com/watch?v=5I2_n6sd-Fo&t=1830s

 Vi har tidligere snakket om PodCasten ‘Call Me Back’: Sjekk de siste fem minuttene av intervjuet med Naftali Bennet – der synes jeg han drar et velformulert rasjonale for hvorfor Israel ikke er den ‘settler kolonial stat’ som mange skal ha det til.

 Det er imidlertid ikke bare jeg som synes boken til OKT var ubalansert:

• https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/sesong/202309/NMAG03017523 46. minutt. I sin introduksjon, sier til og med tidligere NRK-kollega Sverre Tom Radøy at boken ‘fremstår veldig ensidig’. På slutten av innslaget er det også en anmeldelse av boken der den også får kritikk for å være ubalansert

• Panorama, fagbladet om bistandsarbeid sier boken gir en ‘ensidig fremstilling’https://www.panoramanyheter.no/anmeldelser-israel-midtosten/en-ensidig-framstilling/344664  

• I vedlagt Morgenbladet-anmeldelse står det om at Tveit konsekvent underspiller den palestinske motstanden og at ‘han er svært lite interessert i det faktum at palestinerne i flere omganger avviste kompromissforslag’. Og:  ‘Bruken av historiske funn er vel selektive’

 OKT er en demagog og manipulerende og uærlig som er ute etter å demonisere Israel og en ekkel type synes jeg. Slik sett har han mye til felles med kommunisten Mats Gilbert.