2024-07-23

Hei igjen, alle sammen!

• Klassekampen har valgt å ikke kjøre innlegget fra DMT om forsidesaken om “bønn for soldater” på sin forside, men den ligger åpent her. Det er forstemmende men dessverre symptomatisk at Israels behov for å forsvare seg blir satt i tvil.

• Her er vedlagt sammendraget av fireårig spørreundersøkelse blant jødiske ledere i Europa. Jeg har stilt lignende spørsmål blant et bredt bekvemmelighetsutvalg jøder i Norge, og her er pessimismen mer utpreget. Hele 2024-rapporten er her.

  EJLS_Survey_Infographics_2024.pdf720.51 KB • PDF File Download

• Det kommer til å bli en del fremover om effekten av presidentvalget i USA og forholdet til Israel. I skrivende stund ser det ut til at et flertall delegater har forpliktet seg til Kamala Harris, men det gjenstår å se hvem som blir hennes visepresidentkandidat. Her er noen poeng å ha i bakhodet:

  • Det påstås stadig vekk at de unge er mer kritiske til Israel enn generasjonen til tidligere presidenter og Biden. I Norge vil det antagelig fortolkes at disse unge politikere er på linje med Barth Eide, men det stemmer nok bare for dem som er aller lengst til venstre i USA.

  • Det moderate sentrum er langt viktigere for demokratene enn det ytterst til venstre. Selv om Harris har vært tøffere i tonen overfor Netanyahu enn Biden, er det lite som tyder på at hun vil trekke i retning Bernie Sanders (som til tider forsøker å distansere seg fra sin jødiske identitet for å innsmigre seg med antisionistene) og Elizabeth Warren (som er flink på innenrikspolitiske saker men imponerer sjeldent utenriks)

  • En sterk visepresidentkandidat er Josh Shapiro, som har lykkes som guvernør i Pennsylvania, en såkalt vippestat. Shapiro er en religiøst praktiserende jøde med sterke bånd til Israel, og uten tvil vil noen norske journalister og redaktører (og ekstremister andre steder) kjøre en “Willoch” og påstå at han er inhabil av den grunn.

  • Vær obs på at det blant jødiske politikere i USA ofte oppstår et behov for å være tydelige på at de skiller tydelig mellom israelske og amerikanske interesser. Biden har også vist vilje til å skille mellom deler av Israels politikk USA vil støtte og de delene de vil ta avstand fra i ord og midler. Denne linjen vil helt sikkert videreføres og forsterkes, noe republikanerne vil forsøke å kapitalisere på og Netanyahu kan finne på å utnytte.

  • Voksende antisemittisme i USA er en regelrett krise, noe også ektefellen til Kamala Harris, Doug Emhoff, har engasjert seg i. Det er berettigede bekymringer for at det kan bli norske forhold der og at vi er i sluttfasen av den gyldne tiden for jødisk-amerikansk liv.

  • Israel er trolig USAs mest lojale allierte, og Israel er en avgjørende strategisk partner for USAs interesser - både regionalt i Midtøsten og som stedfortreder i væpnede konflikter mot Russland-aksen. Dette forstår amerikanske velgere.

• Svenske Dagens Nyheter (som til forskjell fra norske aviser har faste israelske korrespondenter) har denne analysen av ICJs kjennelse. På meg ser det ut til at kommentarene på denne kjennelsen oftest reflekterer skribentenes holdning om hva de mener konsekvensene bør være. Dagens israelske regjering ser ut til å søke bevis på at de er under beleiring for å rettferdiggjøre sin tøffe og uforsonlige linje. En mer interessant analyse - som forhåpentligvis kommer - er hvordan dette åpner eller begrenser det israelske handlingsrommet og utformingen av en langsiktig strategi for en varig fred.

• Emil André Erstad skriver om Christian Tybring-Gjedde: “Medan engasjementet tilsynelatande har blitt større og talet på folk har vakse, så har desse viktige institusjonane mista styrke. Sjølv om dei framleis er dei einaste måtane å få til reell forandring. … Det forstod Tybring-Gjedde. … Det virtuelle demokratiet er eit latskaps-demokrati. Derfor treng vi fleire av Christian Tybring-Gjeddes kaliber.” Dette er relatert til Teddy Roosevelts berømte tale “Citizenship in a Republic”, hvor særlig dette (“the man in the arena”) siteres hyppig “It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, and comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows the great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who know neither victory nor defeat. “

• Yiddish i dag: mishPOkhe (משפּחה), fra det hebraiske mishpaKHA som staves på samme måte. Ordet betyr “familie”, men brukes på yiddish i utvidet forstand til å innbefatte hele slekten. Det er et sterkt inkluderende begrep - å invitere noen til sin mishpokhe er å ta dem med i galskapen og nevrosene man alltid finner. Siden 7. oktober er det også vokst frem en forståelse om at jøder først og fremst er del av samme store men likevel lille mishpokhe.

/