- B'Emet i Norge
- Posts
- 2024-07-17
2024-07-17
Barth Eide får omtale i israelsk presse; Hanne Skartveit prater med minst en vettug person; analyse fra militærekspert; bekymringer i nord; tsuris
Hei alle sammen!
Israelske media dekker også at Barth Eide avvises av Katz i Israel haYom, Times of Israel, og Jerusalem Post. Det er jo interessant at Barth Eide henvendte seg direkte til Katz i NATO-toppmøtet (der Israel antagelig får adskillig mer oppmerksomhet enn Norge) og ble også avvist der. Det begynner å bli tydelig at dette i første rekke ikke dreier seg om politisk uenighet - det har det alltid vært - men at Barth Eide har brutt med vanlig diplomatisk folkeskikk.
Hanne Skartveit har VG-podcast hvor hun intervjuer folk som har eller burde ha forstand på hva som kan gjøre verden til et bedre sted. Blant annet Zhira Beck.
En bona fide militærekspert skrev til meg om den militære situasjonen i Gaza (som kommentar til at Israel lykkes langt bedre militært enn politisk for tiden), følgende:
Rent overordnet følger krigen et forutsigbart og logisk forløp. Jeg synes krigen har vært svært lineær slik den har blitt ført, selv om det selvsagt er mange meninger om dette. Målsettingen er å ødelegge Hamas' militære kampevne. Derfor vil kampene fortsette så lenge Hamas fremviser en vilje til å fortsette kamphandlingene. Hamas' vilje står mot Israels vilje, som vel har vært symptomatisk for alle de tidligere konfrontasjonene. Mens få krefter synes å forsøke påvirke Hamas' vilje, er det veldig mange som ønsker å presse Israel - selv om dette presset sant å si synes å være på avtagende. Vel og merke så lenge IDF unngår en "collateral", altså tredjeparts, altså sivile, situasjon med svært mange drepte.
Hamas' evne til å føre sentralstyrt og koordinert kamp er veldig redusert. Den opprinnelige styrken er påført svært store tap. Selv om flere tusen av disse sannsynligvis fortsatt er aktive, sier teorien at en avdeling mister evnen til å føre samlet strid selv med langt mindre tap enn det Hamas har opplevd. Dette skyldes sammenbrudd i kommando, forsyningslinjer, situasjonsforståelse og moral. IDF har meldt at Hamas fremdeles rekrutterer og trener nytt personell. Dette synes trolig. Det mangler ikke på frivillige, og når man vet hvilken status martyrdom gir og i et miljø med få andre karrieremessige muligheter, er motivasjonen sannsynligvis fortsatt meget høy. På den annen side er mulighetene for gode treningsforhold nesten ikke-eksisterende. IDF dominerer over bakkenivå, og tunnelnettverket blir stadig mindre inntakt. Forsyningslinjene over grensen til Egypt må også ansees som tapte, i hvert fall i det alt vesentlige. Erfarne ledere har også falt fra i stort antall. IDF har på sin side 10 måneders kamperfaring, og også et system for å institusjonalisere læring fra erfaringer. En parallell kan trekkes til Nazi-Tysklands siste motstand mot den Røde Hær i Berlin i 1945. Etter hvert som koordinerte operasjoner ikke lenger kan finne sted, bærer kamphandlingene mer og mer preg av lavintensitetskrigføring. Altså den krigføringsform ISAF (og Norge) deltok i Afghanistan. US Army sier følgende om denne krigsformen:
"... a political-military confrontation between contending states or groups below conventional war and above the routine, peaceful competition among states. It frequently involves protracted struggles of competing principles and ideologies. Low-intensity conflict ranges from subversion to the use of the armed forces. It is waged by a combination of means, employing political, economic, informational, and military instruments. Low-intensity conflicts are often localized, generally in the Third World, but contain regional and global security implications."
Det kan fremstå som merkverdig at IDF igjen gjennomfører operasjoner inn i Gaza by og andre steder de tidligere hadde forlatt. Dette skyldes at IDF ikke har på langt nær nok styrker til å kunne "police" hele Gaza, men må kraftsamle mot de punkter der de identifiserer motstand. Gazas urbane landskap og mange fremdeles inntakte tunneler medfører at ingen steder noensinne blir helt "ryddet", men kan gjenbrukes av Hamas som reinfiltrerer. Bygningsmasse, enten den er intakt eller sammenrast, er perfekt for lavintensitetskrigføring. Den palestinske befolkningen på Gaza er sannsynligvis på samme nivå som før krigen - om ikke høyere. Det er derfor store folkemengder kontinuerlig i bevegelse, avhengig av hvor kamphandlingene finner sted. Dette gjør stridsmiljøet ekstremt uoversiktelig.
At stadig færre Hamas' avdelinger er i stand til å føre koordinerte operasjoner resulterer i et miljø preget av "target-of-opportunity", altså at IDF responderer på angrep, men også etterretningsdrevne mål. Altså der etterretning indikerer hvor Hamas kommando- og kontrollelementer kan befinne seg, og selvsagt gisler. Etter Operasjon Arnon er det trolig at gislene i større grad er ført under bakken. Dette vil i stor grad vanskeliggjøre frigjøringsoperasjoner, slik at det nok ikke er grunn til å forvente mange flere aksjoner av dette omfanget. Unntaket måtte være der Hamas gisselvoktere er så demoraliserte at de overgir seg.
Avslutningsvis: den type lavintensitetskrig som vi nå ser på Gaza vil kunne foregå svært lenge. Enten svikter viljen hos den ene parten, eller så blir det en form for politisk løsning. For IDF er det om å gjøre å fortsette med å ødelegge tunnellnettverk og unngå store tap på egen og sivil side. Slik det er nå er det sannsynligvis Hamas som opplever størst grad av utmattelse.
Mens IDF har bra fremdrift i Gaza, er det større usikkerhet i nord. Michael Oren (historiker og tidligere ambassadør) er svært bekymret over situasjonen og krever noe implisitt at dagens regjering må begynne å tenke strategisk. Trumps nyutnevnte visepresidentkandidat har kommet på banen om spørsmålet og mener at Israel må avslutte i Gaza for å alliere seg med sunni-verdenen mot Irans regime med stedfortredere. IDF kunne nok erklært seier i Gaza og fortsatt lavintensitetskrigingen (se over) hvis det ikke hadde vært for gislene.
Yiddish! Tsuris (צרות) av hebraiske צָרָה, som betyr bekymringer som vedvarer i vårt sinn. Den er kognat med det hebraiske verbet לצרת, som vi finner igjen i det hebraiske navnet på Egypt (Mitzrayim, det trange sted), og i moderne hebraiske verb som litzror (לצרור) og lehatzer (לצרר), som alle dreier seg om å bli satt i klemme. Om man opplever tsuris, så opplever man å ha det trangt og ubehagelig (og som regel ikke å lide i stillhet)