- B'Emet i Norge
- Posts
- 2024-12-16
2024-12-16
Nordmenn som bedrevitende frelsere i Midtøsten; Lise Klaveness har et renommé å beskytte; heiser Hamas et hvitt flagg? Arven etter det osmanske rikets styringssett; Israel og Irland; Dagen er blant svært få redelige aviser i Norge; im Nahe Osten wenig neues; når høytider går inn og ut

Fra et jødisk bryllup i Irland, omkring 1901. På 40-tallet var det over 5000 jøder i Irland, nå er det kanskje færre enn i Norge.
God morgen, alle sammen!
En av de mest treffende innleggene jeg har lest på en god stund er av Einat Wilf i Fathom om JT Rogers’ skuespill Oslo, hvor hun beskriver handlingen om “how altruistic Norwegians were able to civilise, albeit only partially, two primitive warring tribes, that until the white man’s (and woman’s) saintly intervention, knew no better than to engage in senseless violence.“ Rogers er amerikansk, men Wilfs karakteristikk beskriver akkurat holdningen til altfor mange nordmenn, og ikke bare om israelere og palestinere. Dårlig tilslørt “white man’s burden” kaller hun det, og har helt rett.
Lise Klaveness vil ikke gi Israel seier over Norge i VM-kvaliken ved walk-over (for det ville gått utover hennes popularitet, må vite), men bedyrer samtidig at hun og det norske Fotballforbundet gjør absolutt alt de kan for å få Israel utestengt fra FIFA (for da viser hun all nødvendighet godhet for å fortsette sitte i varmen). Selv om hun har null kompetanse i utenrikspolitikk og folkerett, vil hun at FIFA (som viser at de har enda mindre av det) skal etterforske Israel.
Dette blir litt via via, men Israel haYom refererer til et saudi-arabisk nyhetsnettsted (Elaph) der en ikke-navngitt Hamas-tjenestemann i Tyrkia vedgår at 7. oktober invasjonen og massakren fikk katastrofale følger for Hamas, ikke minst ved at de nylig er kastet ut av Syria og er hjemløse. At krigen har vært en katastrofe for befolkingen i Gaza, ser ikke ut til å bekymre ham nevneverdig. Man kan undres over formålet med denne saken, for mye tyder på at Hamas egentlig ikke er i en posisjon til å forhandle engang. Det er mange mulige forklaringer, men en utvilsomt naiv mulighet er at dette er eneste måten de har til å be fangevokterne om å slippe fri gislene på.
Robert D Kaplan har en god sak i The New Statesman hvor han trekker dagens krise tilbake til det osmanske rikets styringsmodell som etterlot seg — via europeiske makters mandatstyre og diverse partisjoner — en rekke inndelinger som (med unntak av Israel) ikke har greid å bygge opp bærekraftige stater. Han undres over om Israels større regionale rekkevidde kan bidra til mer stabilitet i (det tidligere) Syria men også i tilgrensende områder. Min forståelse av Israels militærdoktrine er at sikkerhet er viktigere enn alt annet, men så er det et spørsmål hva det krever. Jeg ser ingen eventyrlist i det israelske samfunn særlig langt inn i Syria.
Israelsk UD har varslet at de vil stenge ambassaden i Dublin etter en rekke trekk og uttalelser fra den irske regjeringen som Sa’ar betegner som “ekstremt anti-israelske”. Irlands statsminister betegner det hele som “deeply regrettable” og sier at det ikke er aktuelt å stenge Irlands ambassade i en eller annen israelsk by. Israelsk opposisjonsleder Yair Lapid er mot at ambassaden stenges, og han har et poeng: å stenge en ambassade er en formidal protesthandling, men så reduserer den også handlingsrommet etterpå. Og dette hjelper neppe den jødiske minoriteten, som er på størrelse med vår.
Avisen Dagen har mange saker om situasjonen for jøder, i tråd med at Vebjørn Selbekk er en av de få i Norge som har vist sine meningers mot de siste tiårene, mens mange andre prater om ytringsfrihet og uenighet og sånn mens de ryddig innretter seg etter det rådende narrativ. Det siste er en leder om Jesusbarnet i keffiyeh ($) i Vatikanet.
I Midtøsten fortsetter Israel å bombe syriske militæranlegg, denne gangen i Tartus som er nært Russlands (tidligere?) marinebase. Fortsatt mye prat om reformer i rettssystemet, og det er også nesten klart til utveksling av gisler.
Litt norsk-jødisk i dag. I Sverige er det forsket en del på “svensk-jødisk” altså ord og vendinger som er utbredte i det jødiske miljøet der, men veldig lite (om noe) i Norge. Men en ting jeg har observert er at vi sier at shabbat (eller yontiff) går inn når det begynner (alltid litt før solnedgang) og går ut når det avsluttes (når det er mørkt etter solnedgang).