- B'Emet i Norge
- Posts
- 2024-11-29 - Shabbat Shalom
2024-11-29 - Shabbat Shalom
Den norske regjering bruker embetsverket for å herse med politisk opposisjon; videosammendrag av aktivisme for gislene på den ene siden og Hamas på den andre; litt om UNSCOP og UNGA 181; dagens våpenhvile testes; khiddusj

UNSCOPs forslag, bemerk at Jerusalem var foreslått som corpus separatum.
Hei, alle sammen!
En liten administrativ notis: mye av det jeg deler her får jeg tilsendt fra dere. Jeg blir også spurt hvordan jeg rekker å gjøre alt jeg tilsynelatende gjør, og svaret er at glitsjer forekommer hver dag. Dette beklager jeg. Men om jeg ikke reagerer på eller besvarer en henvendelse, send meg lenken og tipset en gang til i stedet for å be meg om å lete etter det. Jeg tåler å bli mast på, men hjelp meg litt også.
Som dere har sett flere ganger, publiserer jeg her innlegg som supplerer, korrigerer og irettesetter det jeg skriver. Gjerne anonymt om det er ønskelig.
I tiltak som vanskelig kan tolkes som noe annet enn å dempe politisk opposisjon mot sin politikk, har regjeringen pålagt Finansdepartementet å skape besvær blant organisasjoner forbundet med Israel og deres bidragsytere. Dette er politiske virkemidler som ligger langt under vårt lands verdighet. Hvis det når frem setter det en uhyrlig presedens. Denne kan godt ende i Strasbourg.
Yael Nilsen har laget en ni minutters film (se hele, med lyden på) som viser innsatsen hun og andre har gjort for å minne Norge på gislene, og hvilken reaksjon dette har fått fra “pro-palestinske” aktivister. Man kan være uenig om litt av hvert, men kontrasten mellom aksjonsformene er påtagelig.
Litt bakgrunn: I dag fredag er det 77 år siden et flertall i FNs generalforsamling sluttet seg til resolusjon 181 (II) på grunnlag av UNSCOPs anbefaling om partisjon av det gjenværende mandatområdet i Palestina i en jødisk og en arabisk stat. Jødene i området godkjente planen, araberne avviste den. Resolusjonen var ikke bindende og avsluttet følgelig ikke mandatet som i henhold til Folkeforbundets bindende vedtak forpliktet britene til å etablere et jødisk hjemland i området. Mandatet ble avsluttet da britene unilateralt trakk seg ut kl 00.00 15. mai 1948 og arabiske armeer angrep det nyopprettede Israel fra alle kanter med det uttalte formål å kaste jødene på sjøen. En blodig krig fulgte som førte til flyktninger og våpenhvilelinjer som på revisjonistisk vis kalles “1967 grenser”. Etter UNSCOPs anbefaling ble avvist av araberne ble det ikke gjort noen innsats for å etablere en arabisk stat. Før Oslo-avtalene trådde i kraft har ikke palestinere hatt selvråderett over noen del av det de regner som Palestina.
29.11 er altså datoen for første gang — men langt fra siste — gang arabiske ledere lot muligheten gå fra seg til å etablere en palestinsk stat. Det burde være et eget flagg for slike tapte muligheter. Men av en eller annen grunn dreier solidaritetsmarkeringen seg om å skylde på Israel for å eksistere. For årsaken til at arabiske og palestinske ledere har avvist tilbud om selvstendig stat var at de hver gang ville ha alt.
Det tok ikke lang tid før Hizbollah forsøkte å finne ut om Israel ville oppfatte våpenhvilen som ensidig, slik det var etter 2006. (Og Israel nølte ikke særlig med å gjøre et poeng av det). Med forbehold om at detaljer er usikre, kan det se ut som 1) IDF skjøt på Hizbollah-krigere på vei mot den israelske grensen, og 2) IDF bombet et rakettlager etter at de påviste aktivitet der.
En god artikkel om ICC i The Atlantic. Den innleder med å fastslå: “The charges are baseless as a matter of law and fact, issued by a court with no jurisdiction, alleging as crimes things that simply never happened, while ignoring settled international law and practice.” Det er verdt å huske at lawfare er en uttalt strategi fra palestinsk side, og den ser ut til å funke godt: folk stempler alt de ikke liker som folkerettsstridig uten å bli avkrevd saklig belegg for det.
Det blir stadig vanskeligere å forstå Støre-regjeringens utenrikspolitiske tankesett, og det påpeker også Kristin Clemet i en kommentar til Dagsrevyens intervju med statsministeren. Danmark må låne penger for å hjelpe Ukraina, mens Norge pruter på en liten andel av vår formue for å sikre fremtiden i Europa. Som Skartveit påpekte avslutningsvis i Dax18 i går, er Norge best tjent med å behandle ekte venner bedre. Ivaretas våre interesser i verden av Barth Eides nykker og personlige ambisjoner?
Ref unnfallenhet overfor Russland. I Georgia er det store protester mot regjeringens forsøk på å distansere landet fra EU og nærmere Russland. Etter alt å dømme spiller Putins agenter en viktig bakgrunnsrolle her ved å skape splid og mistro. Det er slike tendenser i Norge også.
Yiddish: KHIDDusj (חידוש), fra hebraisk rot som betyr “nytt” eller “nyhet” og betyr det i retorisk sammenheng, for eksempel “hva er egentlig khiddusj med den siste Nesbø-boken?” Ikke til å blandes sammen med kiddusj.