2024-11-22 Shabbat shalom

Jeg avholdt et seminar i går morges/formiddag som gjorde at jeg ikke hadde tid til å skrive og sende ut nyhetsbrev. Slikt kan skje fra tid til annen.

Uansett:

• Skjalg Stokke Hougen og Torkel Brekke påpeker i Aftenposten under Civita-varemerket at Norges ensidige og unyanserte politikk overfor Israel setter vårt land i samme kategori som en rekke land som ikke er spesielt kjente for sin konstruktive og ansvarsfulle tilnærming til utenrikspolitiske saker.

• ICC har (som dere sikkert vet) utstedt arrestordre på Netanyahu og Gallant for angivelige forbrytelser forbundet med å bruke sult som våpen, forbrytelser mot menneskeheten og “other inhumane acts”. Jeg har følgende kommentarer:

  • I mesteparten av norsk presse, norske politiske miljøer og andre steder er det nå ikke lenger omdiskutert om forholdene for palestinere i Gaza skyldes israelske forbrytelser, og den som våger å utfordre dette premisset vil automatisk bli stemplet som forsvarer og medskyldig i disse forbrytelsene.

  • ICC presiserer at arrestordren ikke innebærer en kjennelse om skyld, men de vet utmerket godt at de det gjelder får formodningen mot seg, og det er ingen grunn til å tro annet enn at det var hensikten.

  • Netanyahu og Gallant kommer ikke til å stille seg selv i en situasjon hvor de kan arresteres, og dessuten gjelder trolig immunitet hvis de reiser et sted i embets medfør.

  • Hvis man ser på sammenheng mellom militærbudsjett og ratifisering av Romstatutten som gir ICC sin juridiske hjemmel, vil man se at de fleste medlemsland har lite “skin in the game” i dette. USA, India, Kina, Russland er ikke med i tillegg til Israel, som fra første øyeblikk visste at dette ville bli brukt mot landet. Vi kan være sikre på at land som nå står utenfor ikke får mer lyst til å bli med, og at en del øyner utgangsdøren.

  • Republikanerne i USA lover heftige represalier mot ICC og de statene som ønsker å håndheve denne kjennelsen, og det senest i januar, ettersom det faktisk var tverrpolitisk enighet om at ICC begikk vesentlige overtramp med hele denne saken.

  • Reaksjonene fra Netanyahu og hans samarbeidspartnere er forutsigbare, men det er verdt å merke seg at også opposisjonen protesterer høylytt. Det burde være ironisk at denne kjennelsen faktisk samler Israels politiske krefter og forsterker Netanyahus mandat. Men dessverre er det typisk for dagens klima.

  • Jeg er ikke sikker på at ICC ønsker å leve med presedensen dette skaper. For det er en lang liste statsledere som også bør begjæres arrestert etter denne standarden, for eksempel vår NATO-allierte Erdogan. Det kan bli interessant om det blir saker mot ham og en rekke andre som faktisk har ratifisert statutten.

• I lite omtalte nyheter har IAEA kommet med resolusjon mot det iranske regimets manglende samarbeid med pålegg om informasjon om atomprogrammet i landet. Iran har svart med å true med å trappe opp utvikling av sentrifuger som er nødvendige for å bygge atomvåpen

• Europabevegelsen har publisert en innmeldingskampanje med galleri av en rekke tyranniske statsledere, og la inn et bilde av Netanyahu. Jeg meldte meg umiddelbart ut av organisasjonen og leverte protest til Fredrik Mellem på Facebook. Man trenger ikke lese særlig mellom linjene for å se at jeg ikke er Netanyahu-fan, men Europabevebelsens stunt her er uverdig populisme. Norge bør absolutt inn i EU, men ikke på et slikt grunnlag. Mellem mener åpenbart å replikere Arbeiderpartiets vinnende profil i sin andre organisasjon.

• USA har lagt ned veto i FNs sikkerhetsråd mot umiddelbar og “permanent” våpenhvile i Gaza, ettersom den foreslåtte resolusjonen ikke innebar at gislene ble frigitt. Jeg kom i skade for å se på NRKs dekning av dette, der nyhetsverten presterte å si at resolusjonen innebar frigivelse av gislene og fulgte opp med opptak av USAs ambassadør som påpekte det motsatte. Forvirringen i NRKs nyhetsavdeling skyldes nok at ingen der forstår at våpenhviler innebærer gjensidige forpliktelser.

• I Midtøsten foregår det fortsatt kamper. Ting har utviklet seg annerledes enn de fleste forventet det siste året — i Gaza er situasjonen kompleks og farlig for IDF og beinhard for ikke-stridende, mens i Libanon har IDF harde kamper men mer oversiktlig fremgang og mer ryddige evakueringer. Forhandlingene i og om Gaza synes ikke å ha noen mål og mening om dagen, mens ryktene om forhandlingene i nord virker mer håndfaste. Min mening:

  • I Gaza må det snarest forhandles om maktovertagelse etter Hamas, slik at 1) gislenes situasjon kan avklares og om mulig ordnes, og 2) det blir mulig å stabilisere ting for sivilbefolkningen der. Jeg har sett nyss om diskusjoner mellom Fatah/PA og Hamas, men andre forhandlingspartnere må inn, og jeg tror ikke noen har lyst.

  • I Libanon må Iran tydelig frafalle sin aggressive og ambisiøse profil om regionalt hegemoni generelt og utryddelse av Israel spesielt. Her er nok mange aktører med i bildet, også bak kulissene.

• Yiddish: Litvak, en jøde med opprinnelse fra det større Litauen, og det beslektede ordet Vilna, som er det yiddishe ordet for Vilnius. I gamle dager hersket det en del stereotyper — på godt og vondt, egentlig — om litvakere, men nå er det å konstatere at hele den blomstrende jødiske sivilisasjonen er utryddet. Som en guide i Vilna sa: “en gang var det 200 shtetls i nærheten, nå er det 200 massegraver”.