2024-11-10, shavua tov (til tross for alt)

Det strømmer inn bekreftede og ubekreftede meldinger, synspunkter og mer angående den antisemittiske volden i Amsterdam tidligere denne uken. altså Amsterdampogromen. Pøbelen filmet mye av det de gjorde, slik deres likesinnede gjorde 7. oktober i fjor, åpenbart fordi det gjør dem stolte å opptre som feige bøller.

• Norske media vet åpenbart ikke hvordan de skal håndtere dette, og det er nok mange redaktører som håper på en eller annen kongelig skandale for at de skal slippe denne uovervinnelige utfordringen det byr på å presentere israelere som mennesker som utsettes for urettferdig vold.

• Dette kommer jeg bare til å nevne en eneste gang: det meldes om at MTA-tilhengere rev ned et palestinsk flagg og både sang og ropte anti-israelske sanger. Dette synes mange er veldig viktig og helt obligatorisk“kontekst” i saken, men synes det er helt unødvendig at de samme MTA-tilhengerne ble utsatte for hets fra første øyeblikk i Amsterdam, at volden ble planlagt minst flere dager i forveien, og at det mesteparten av volden foregikk helt uavhengig av MTA-tilhengernes drittsekkoppførsel. Å ta med MTA-tilhengenes opptreden i Amsterdam i 2024 er helt ekvivalent med å alltid ville nevne Herschel Grynszpan som “kontekst” for novemberpogromene. Påskudd er ikke forklaringer.

• Selv om mange vil gjøre dette til en sak mellom israelere og palestinere, er det nå stadig flere som problematiserer at ekstremistiske, antiliberale, antivestlige og antisemittiske miljøer florerer og vokser uforstyrret mange steder i Europa, også i Norge. Enda de møter alle kjennetegn til høyreekstrem ideologi, får de støtte fra venstresiden. Denne debatten har steile fronter, og svært få forskere tør å gå inn i det (antagelig av frykt for det de vil finne), men det begynner å haste med å få inn mer kunnskap, mer informasjon, bedre avklaring av prinsipper. De som tar denne i Norge står ganske alene nå.

• Med det forbehold om at fremstillingene er er polemiske, synes det absolutt er verdt å få frem synspunktene i denne episoden av Call Me Back-podcasten med Dan Senor, Ayaan Hirsi Ali og Omer Bigger.

• Vi kan ikke se helt bort fra at Vest-Europa går inn i skjebnestund for fremtiden til den jødiske minoriteten og sin egen sivilisasjon. Som forventet, glimrer vår egen regjering i sin øredøvende taushet om forholdene, på samme måte som de ikke ser det problematiske at jødiske institusjoner er avhengige av tungt bevæpnet vakthold hele tiden. Det snakkes stadig mer åpent om den økende muligheten for at den jødiske minoriteten i landet ikke kommer til å vedvare (derav behovet for å protestere).

I går kveld var markering av novemberpogromene. DMT hadde en intern markering med fortreffelige musikalske innslag og svært gode taler jeg håper offentliggjøres. Et av flere gode poeng var at vi må (i hvert fall) protestere, og her er to eksempler:

• Jan Benjamin Rødner fikk utfolde seg fritt i Øygarden kommune og innfridde både med hensyn til retorikk og innhold.

• Ervin Kohn hadde kronikk i Aftenposten som av nødvendighet var kortere og mer pedagogisk, men ikke mindre treffende.

I Midtøsten er det fortsatt mye aktivitet, som både er forvirrende og opprivende. Det blir stadig flere skandaler rundt Netanyahu som ville knekket enhver annen regjeringssjef, Qatar sier fra seg meglerrolen og har kanskje eller kanskje ikke beordret Hamas ut av landet: USA er utålmodige med Israels innsats for å sikre humanitær hjelp til folk i Gaza; et eller annet med Russland, m.m. Jeg synes å fornemme at både Hizbollah og Hamas søker en vei ut hvor de ikke mister for mye ansikt og lederne berger sine liv. Det er veldig lite interesse for hva som foregår blant palestinerne.

Yiddish: ÅNNgepåtsjket (אָנגעפּאַטשקעט), av russisk (patsjekt, å tilskitne) som betyr “klasket sammen uten mål og mening og ser ut deretter”, også om det skjer av angivelige estetiske motiver. En vits fra Rosten: Gus Fleischman hadde gjort det godt i forretningslivet og bestemte seg for å satse på en kunstsamling. Han kjøpte et maleri av sin kunstgalleri venn Meyerson. Maleriet besto av et sort lerret med en hvit prikk i midten. Et år senere kjøpte han nok et maleri av samme kunstner, denne gangen med to hvite prikker i midten. Stolt av sitt innkjøp fikk han Meyerson til å komme på besøk og beundre det. Meyerson så på bildet som hang over peisen, rynket på nesen, og sa: “Jeg vet ikke jeg, Gus, denne virker virkelig ånngepåtsjket”.