2024-11-09 Ekstrautgave

I 1995 var jeg på bryllupsreise i Israel og tilbragte to netter på (den gangen) Hyatt Regency i Jerusalem. Jeg sto i lobbyen da en kjent figur gikk rett forbi meg, omtrent en meter unna. Det var Yitzhak Rabin som var for å delta i et bryllup til en av sjefrabbinernes døtre. Noen dager etterpå, mens vi satt i drosje på vei til Ben Gurion, ble han myrdet av en israelsk og jødisk ekstremist. Dette fikk jeg ikke vite før jeg var fremme i New York igjen. Noe av det som gjorde inntrykk på meg i ettertid var hans enke Leahs anklager mot noen av Rabins politiske motstandere om at de hadde skapt en morderisk stemning mot hennes mann. De anklagede stilte seg helt uforstående til at de skulle stilles til ansvar, for de hadde da aldri oppmuntret noen til mord. Deres retorikk stoppet alltid ved en grense hvor de ikke kunne anklages for slikt.

Folk som ønsker å bli tatt alvorlige må også ta ansvar for hvordan deres retorikk virker, og ikke bare den bokstavelige betydningen eller deres påståtte intensjon. Det er ingen tvil om at demogoger på høyresiden i israelsk politikk oppmuntret Yigal Amir og ga ham (antagelig etterlengtet) påskudd til å myrde Rabin. Selv om man ikke har et strafferettslig ansvar, kan man ha et moralsk ansvar. Særlig hvis man stiller med moralske argumenter.

Dette nyhetsbrevet har som formål å orientere folk om saker og problemstillinger innenfor et visst mål av nøkternhet. Jeg forsøker ikke her å være tannløs eller late som jeg ikke har mine egne meninger. Jeg gjør noe helt galt om ikke folk er uenige med meg.

Jeg gjør dette firdu jeg lenge har vært bekymret over antidemokratiske forhold som gjør liver vanskelig for jødisk liv i Norge, Jeg skulle ønske mine bekymringer varr uberettigede. For å redde situasjonen, er det skrikende behov for tydelighet, særlig i fora hvor man utforsker uenighet.

I går skrev jeg om annonserte jødiske appelanter ved ARS’ og Palestinakomiteens markering av novemberpogromene at “Hvis disse forsøker å ta avstand fra pogromtilløpene i Amsterdam i sine appeller, vil de nok få oppleve hva holdningene til de andre rundt seg går ut på. “ Dette, fikk jeg vite, var å “rakke ned” på mine meningsmotstandere, og i en annen sammenheng hvor jeg hadde samme poeng fikk jeg påpakning fordi deres - altså “jødiske stemmer for rettferdig fred” - allerede hadde det vanskelig nok.

Jeg får altså slik kritikk fordi jeg — og mange andre, kan jeg fortelle — synes at disse aktivistene blir svar skyldige om en del forhold, som for eksempel:

• Hva legger de i det å være jødisk? Religiøs oppfatning og/eller praksis? Genetikk? Erfaring fra å leve et jødisk, eventuelt israelsk liv? Kunnskap om jødisk historie og/eller kultur? Deltagelse i og bidrag til å holde i gang den jødiske minoriteten? Kjennskap til meningsmangfoldet i den jødiske minoriteten og i jødiske organisasjoner?

• Når de sier at de “som jøder” er mot folkemord og for rettferdig fred, mener de da å antyde at de som er uenige med dem ikke er mot folkemord og ønsker noe annet enn rettferdig fred? Det ville gjort ting adskillig lettere for den jødiske minoriteten ellers om de avklarte dette.

• Hvor mener de å sette grensen mellom israelkritikk og antisemittisme blant dem som trykker denne gruppen inn til sitt bryst? Er de helt sikre på at deres meddemonstranter har så mye i mot pogromene i Amsterdam? (Det var dette jeg synes de burde finne ut.)

Noen av dem får dette nyhetsbrevet, og jeg kan gjerne gjengi svar på disse spørsmålene her, eventuelt anonymt. Som jeg har skrevet tidligere, har jeg et inntrykk av at de heller ikke er en ensartet gruppe, hverken med hensyn til oppfatninger og bakgrunn. Men jeg synes de bør begynne å ta alvorlig konsekvensen av deres retorikk, nemlig at livet blir stadig surere for det store flertall jøder i Norge som ser ting annerledes enn dem. Om det ikke er formålet, bør de kanskje tenke seg om. Når de både oppsøker israelfiendtlige miljøer for deres støtte og samtidig vil fritas for ansvar for måten deres standpunkt oppfattes i disse miljøene, sliter jeg litt med å forstå konsekvensen.

Det hadde ikke vært så ille om ikke så mange i media og andre steder hadde vist like mye interesse for bredden i det overveldende flertall som ikke slutter seg til denne gruppen, men det gjør de ikke. “Noen jøder synes det er greit” er et aldeles tilstrekkelig påskudd til å straffe jøder som ikke synes det er greit.