2024-11-01 Shabbat shalom

Tre studenter om å være jøde i Norge i dag; mindre men likevel dødelige kampepisoder i Midtøsten; Hamas krever fremdeles at Israel kapitulerer: markering av novemberpogromene ønsker akseptable jøder velkomne; bråk rundt fasitavisen for norske journalister; krav om eskalering mot Russland; israelhater klikker sidelengs etter å ha fått kritikk; SVITS!

God morgen, alle sammen!

  • Universitas har intervjuet tre (selvsagt anonymiserte) jødiske studenter om deres virkelighet, hvor det blant annet fremkommer at de føler seg nødt til å begrense sosial omgang til jødiske venner. Det er ikke et overflod å velge av i så fall. Ref dette med “ulik forståelse av sionisme”. Man skal holdes ansvarlig for det man mener, og ikke det som motparten synes det er beleilig å argumentere mot. Det er ikke “ulik forståelse”. Det er gaslighting.

  • I Midtøsten spisser det seg til på - som vanlig - uoversiktlig vis. Syv landbruksarbeidere ble drept av rakettangrep fra Libanon mot Metulah; det foregår operasjoner på Vestbredden; Irans regime gjentar trusselen om å slå tilbake mot Israel; IDF fortsetter møysommelig inn i Libanon. Det er masse prat men lite åpenbar fremdrift i dialog om våpenhvile.

  • I nyheter som ikke får mye oppmerksomhet i norske media, har Hamas kategorisk avvist enhver våpenhvile hvor Israel ikke trekker seg helt ut av Gaza. Hvis det ikke hadde vært for at så mange menneskeliv sto på spill, hadde dette vært en farse som kombinerer satirer basert på Der Untergang og Monty Pythons ridder i svart.

  • Markering for novemberpogromene faller i år på neste lørdag. Det er noen private markeringer, og Antisemittisk Antirasistisk Senter har fått med seg de akseptable jødene med på sin markering, som garantert vil dreie seg monomant om å snakke stygt om landet-europeiske-jøder-kunnet-flykte-til-i1938-om-Storbritannia-overholdt-folkeretten . I stedet for å snakke om de tendensene som i dag gjør det mer nærliggende for de fleste jøder (altså de som ikke er akseptable på den fascistiske venstresiden) å flykte til akkurat det landet som de så inderlig forakter. Som for eksempel de tre uakseptable studentene over.

  • I Haaretz-konferansen i London, der anti-israelske demonstranter lagde utrolig mye kvalm, sa Haaretz'-forlegger Amos Schocken at Israel gjennomfører “det andre nakba”, og det har ført til “boikott” (altså slutt på annonsering) fra den israelske regjeringen. Masse støy kommer av dette, naturligvis. Haaretz forsøker å oppklare her. Det hører med til historien at Haaretz er en liten avis i israelsk sammenheng, selv om mange norske journalister mener avisen er den eneste som har noe vett, ettersom norske journalister ved mye bedre enn israelere hva som er rett og etterrettelig. (Det er så mange ironiske lag i dette avsnittet at det tar pusten fra meg).

  • I NRK Ytring (der flere har oppdaget det er umulig for noe som ligner israelsympati å få plass) er det kronikk som går inn for norsk eskalering mot Russland. Norge er antagelig det landet som har tjent mest fra denne krigen og bidratt minst til Ukraina.

  • Jeg limer inn som indikasjon på saklighetsnivået i anti-israelske kretser Morten Strøksnes’ offentlig reaksjon på anmeldelsen han fikk på sin anti-israelske bok i VG. Det er flere ting som er åpenbare i dette: 1) Strøksnes er ikke vant til å få motbør for sin irrasjonelle antipati mot dette ene landet, slik det er med de fleste som får rikelig med plass i norsk diskurs, 2) han sliter litt med å sortere egne følelser, 3) saklighet er ikke hans styrke,.

  • Yiddish: SJVITZ (jeg finner ikke yiddish stavemåte i farta), som i verb form (schwitzn) betyr “å svette” og brukes til det. Men i substantivform henviser det til en hel institusjon med bad der (hovedsaklig) menn gikk for å svette i østeuropeisk stil. Det var - etter det jeg forsto - ikke uvanlig å få seg en sjvitz på vei fra arbeid til shul shabbes (mens kvinnene lagde mat og gjorde i stand). Mye rart ble diskutert mens man delte en sjvitz.

Sindre Hovdenakk anmelder min nye bok «Molok» i dag i VG. Terningkast tre. Ifølge Sindre har den «svake analyser», og jeg tilfører egentlig ikke noe nytt. Jeg er «selvfornøyd» (boka handler overhodet ikke om meg, selv om jeg noen ganger er innom egne opplevelser i Gaza, Vestbredden og Israel).

Hovdenakk har aldri skrevet om Midtøsten, jeg har jobbet med dette stoffet i 25 år. Han har GARANTERT ikke lest alle analysene før. Analysene er for øvrig sjelden subjektive, det er derfor det er 422 sluttnoter i den relativt korte teksten. Mye av stoffet det vises til har Hovdenakk aldri lest, det er jeg hundre prosent sikker på.

Så vent litt her. I essayet går jeg relativt hardt ut mot VGs egen Hanne Skartveit, som for øvrig er den eneste norske redaktøren jeg polemiserer mot (poster dette partiet under)? Sindre nevner ikke at jeg angriper hans VG-kollega. Han skriver INGENTING konkret om hva som er galt med analysene. Hadde vi snakket om en mann av integritet, ville det kanskje vært OK. Her snakker vi om Sindre.

Hvorfor jeg kaller ham Sindre? Fordi vi har jobbet sammen i Morgenbladet for lenge siden. Det vil si: Jeg jobbet, han satt på en skolepult midt i rommet og leverte ingenting til avisa. Vi andre skjønte ikke hva han gjorde der.

Siden slo han seg opp som kritiker i VG, og som grossist i styrer og utvalg som har å gjøre med sakprosa (han har samlet på maktposisjoner innenfor et litterært felt han selv ikke behersker, men disse maktposisjonene gjør at mange kvier seg for å kritisere ham). Han har også skrevet noen bøker du aldri har hørt om.

I VG anmelder han bøker på samlebånd, ofte flere bøker i uka. Og vi får aldri vite særlig mer enn et kort innholdsreferat, og så om den storanmelderen Sindre Hovdenakk liker det ikke. Morgenbladet regnet én gang ut hvor mange sekunder Hovdenakk bruker på hver side av en bok (fra manus blir levert, til han har anmeldelsen på trykk). Var det nede på tideler? Husker ikke, men det var oppsiktsvekkende.

Selv å få skryt av ham (noe jeg har fått flere ganger), føles kleint. For Hovdenakk mangler totalt det Georg Johannesen kalte roskompetanse.

Derfor sa jeg senest sist lørdag, på Litteraturhuset i Oslo, til forfatteren og forleggeren Trygve Riiser Gundersen, at jeg i mange år har vurdert å ta et offentlig oppgjør med Sindre, for å slippe å bli vurdert av ham (det samme har jeg gitt uttrykt for overfor min redaktør i Oktober). Grunnen til at jeg nevnte Hovdenakk til Gundersen i det hele tatt, er at førstnevnte satt i hjørnet av lokalet. Gundersen svarte ikke på min kommentar, og jeg vet ikke om han er enig eller uenig med meg, men en ting vet jeg: Mange kjente forfattere har det på akkurat samme måte med Sindre Hovdenakk.

PS. Det kan hende at jeg er en av de hårsåre forfatter som ikke tåler kritikk, den muligheten holder jeg selv alltid åpen når jeg leser forfattere som angriper en anmelder. Ser den. Jeg vet jeg har skrevet en bok om et kontroversielt tema som kan skape debatt. Men jeg har skrevet 11 bøker og bare reagert én gang tidligere. Det er altså ikke noen uvane jeg har, jeg gjør det fordi jeg mener jeg har grunn til det. Faktisk med is i magen. For selv om Hovdenakk gjør meg matt, gjør han meg ikke sint.

Morten Strøksnes på egen Facebook-side 2024-10-30