2024-10-22

God morgen, alle sammen -

• Litt administrasjon og forventninger. I morgen (onsdag kveld) starter høytiden(e) Sh’mini Atzeret (i Israel og resten av verden) og Simchat Torah (utenfor Israel), tett fulgt av Shabbat. Jeg sender ikke ut nyhetsbrev på “store” jødiske høytider med mindre det står om liv. (Jeg tror ikke jeg er overmåte beskjeden i å anta at mitt nyhetsbrev ikke tilbyr akutthjelp for å hindre dødsfall.)

• Situasjonen i Libanon forblir uoversiktlig, men det kommer stadig frem mer om vanskelighetene og rotet forbundet med UNIFIL. En anonym danske forteller i BT.dk.

• Gunnar Gabrielsen holder godt orden på nyheter og oppfatninger ref Libanon og deler dem på Linkedin. Dette er ting som må undersøkes nøyere, men etter alt å dømme fikk Hizbollah det som de ville i Libanon gjennom en kombinasjon av hersing, trusler og bestikkelser. Hvilket ikke burde overraske noen, men vi i Norge er oppdratte til å tro at alt med blå logo er uangripelig og uransakelig.

• Litt om partiet Høyre i dag. Ilan Sharoni kommenterer godt innlegget partileder Erna Solberg delte på 7.10, antagelig bedre enn jeg gjorde for en tid siden. Byrådsleder i Oslo Erling Lae Solberg har et innlegg i Aftenposten med åpenbart svært gode intensjoner som likevel skjemmes - nærmest spoleres - av slurvete omgang med logikk og fakta. Det er åpenbart for meg at hovedproblemet blant folk som faktisk vil godt er manglende kunnskap og kanskje manglende nysgjerrighet. Det er en ting at Høyre ikke er spesielt interessert i jødiske nordmenns stemmer (som er svært få), men dette imponerer ikke den gjengse velger som vil ha reflekterte, grundige politikere som ledere. Jeg kan ikke forstå at Høyre tror at Arbeiderpartiets linje er noe å henge seg på.

• Litt på siden, men Nils August Andresen tar opp til debatt reaksjonen - særlig fra VGs sjefredaktør Gard Steiro - over at Andresen vurderte ulike motiver for terrorangrepet 25.6.22. Det er, som flere nå oppdager, et kjempedigert demokratisk problem at redaktørene for de største plattformene i Norge så lett slutter seg til enerådende narrativ og innhenter synspunkter som bekrefter dette. VG er langt fra den verste i så måte.

• Nina Drolsum Kroglund har nylig utgitt en bok på Press Forlag som heter “Min sønn rabbineren” om hennes sønn som etter å ha tjenestegjort i det israelske militæret (det synes underforstått at sønnens far er israelsk) konverterer til jødedommen i Israel og blir rabbiner. Dagbladet gir boken strålende men på besynderlig vis jødefiendtlig omtale, og jeg er i stuss over at Kroglund på sin FB-side er så lykkelig over den. Jeg håper boken er god og hører gjerne fra folk som har lest den. Boklanseringen er annonsert på Facebook og er 31.10.

• I Midtøsten ser det ut til at Israel har utviklet mottiltak mot droneangrep fra sjøen. IDF ser også ut til å bombe mer strategisk mot Hizbollah, bl.a. ved å ta “bankene” (som egentlig er pengebinger). Netanyahu forsøker visst å gjøre mest mulig ut av forsøket på å angripe hans bolig (som sagt er jeg overrasket over at noen er overrasket). Jeg liker dårlig at de mest voksne og reflekterte lederne i Israel for tiden er militære.

• Jeg tror også at planlegging og forhandling om angrep på iranske mål er blitt mer komplisert etter lekkasjen av dokumenter tidligere. Det spekuleres naturligvis i at lekkasjen var bevisst.

• Anbefaler denne “emergency” episoden av Call me Back, særlig slutten der Haviv Rettig Gur snakker om effekten israelsk fremgang har på mentaliteten blant palestinere og den arabiske verden.

• Analyse fra meg:

  • Israel - med oppmuntring fra den vestlige verden - bygget sitt strategiske perspektiv frem til 7.10.23 på å holde på status quo og avvente situasjonen, med den forventning at ting hos fienden(e) ville endre seg i Israels favør: Borgerkrigen mellom PA og Hamas ville fortsette å ulme og trolig blusse opp, Irans regime er skjørt, ting er usikre i naboland, osv. Som en israelsk diplomat fortalte meg dreide det hele seg om å greie seg fra konfrontasjon til konfrontasjon uten å la det eskalere.

  • Det er den status quo mange vestlige ledere og eksperter vil gjenopprette, mye på grunn av berettiget frykt over eskalasjon og en regelrett storkrig i Midtøsten med mange flere aktører, tyngre bruk av våpen og store lidelser i en allerede hardt rammet sivilbefolkning i Libanon, Gaza, Syria, Irak, Yemen - og med fare for spredning til Jordan, Egypt og andre steder.

  • Det motsatte synet går ut på at det var Hamas, Hizbollah og Iran som gjorde og fortsatt gjør en slik status quo uholdbar, ettersom de viser at de 1) ikke skyr noen midler og 2) bruker enhver rolig periode til å ruste seg opp igjen. Man kan være enig eller uenig i det synet, men det ville være dumt å se bort fra det.

  • Scenarioet som synes å spille seg ut er nå at Israel nedkjemper Hizbollah og Hamas mens USA holder Iran (med Houthi) i sjakk. Det er tre store spørsmål forbundet med det, nemlig 1) Hvordan vil man kunne konstatere at Hamas og Hizbollah er beseiret? 2) Hvordan skal en mer stabil ordning rigges, særlig i Gaza og Syd-Libanon men også Vestbredden, 3) Er det mulig å få i gang en bedre fredsskapende prosess mellom Israel og palestinerne i kjølvannet av denne katastrofen? Her kan vestlige land spille en viktig rolle, men det er ikke lett. Barth Eide har spilt Norge helt ut på sidelinjen, så det lønner seg å følge med i andre media.

• Det er også bekymringer om at protester på universiteter blir stadig mer radikale og stadig mer åpent sympatiske til Hamas, Hizbollah, og andre terrororganisasjoner. Jeg tror dette fenomenet skyldes at ekstremistene oppfatter at deres syn blir stadig mer stuerene og at folk som ellers burde ta til motmæle holder seg lavt i terrenget. Denne tendensen minner sterkt om 30-tallet i Tyskland.

• Hebraisk/yiddish: Sj’MIni aTZERet (שמיני עצרת) betyr noe sånt som “den åttende dagen i høytidelig forsamling” (ja, hebraisk kan pga grammatikk få inn så mye mening i to ord), er en egen høytid, selv om det i praksis setter sluttstrek for Sukkot.