2024-10-14

Den forsvinnende norske jøde

Hver gang forholdene for jøder i Norge tas opp i offentlig debatt, følges det opp med øredøvende stillhet. Men det er ikke et emne vi bør vike unna: Historien lærer oss at jødenes plass i samfunnet er som kanarifuglenes i kullgruver. Et samfunn som ikke greier å holde på sin jødiske minoritet mister også evnen til å nyttiggjøre seg livsviktig mangfoldighet. Nå er det bare et ærlig politisk engasjement som kan berge denne lille minoriteten. 

 Det slås fast at medlemstallet i de to allerede bittesmå mosaiske trossamfunn synker. Det er uvvist hvor mange jøder som er bosatte i Norge, men det er trolig godt under 2000. Til sammenligning er nå omkring 450 registrerte norske statsborgere bosatt i Israel, hvorav den største gruppen er jøder, og i tillegg er det trolig en del som har gitt opp norske pass for å erverve israelsk statsborgerskap. Likeledes utvandrer en jevn strøm norske jøder til andre land. 

De to etablerte synagogene i landet er blant de mest sikrede bygningene i Norge. Likevel avvises det med forakt enhver tanke om at de massive fordømmelsene av Israel har noe med folks holdninger til jøder generelt. Norske jøder har i all hovedsak meldt seg ut av enhver debatt om Israel, og har dessuten overlatt markeringer som Kristallnacht til andre grupper.  

De som taler høyest på vegne av jødene gjør det fra et religiøst ståsted som er helt fremmed for jødene selv. 

Prognosen er usikker men ikke oppløftende. Om det lite sannsynlig at Norge tømmes helt for jøder, er det mye som tyder på at antallet har sunket under den terskelen som gjør at det er en livskraftig, selvforsterkende minoritet. De institusjonene som finnes, holdes i gang ved hjelp av noen få ildsjeler. Det spøker for dem alle.

Enkelte forsøker, forgjeves, å få til en informert og prinsipiell debatt om dette emnet, men det knyter seg utallige barrierer til at det utdypes. De jødiske organisasjonene vi har igjen søker etter alt å dømme å holde en svært lav profil, de få individene som tar det opp blir påtvunget en debatt om Israel. Forsøk på å ta opp emner av betydning for jødisk religionsutøvelse, som shechita og brit milah, ropes ned av "eksperter" som ikke har brydd seg med å sette seg inn i sakene. 

Mange vil nok si at det ikke angår andre enn jødene selv. Men det gjør oss lite ære å være blant de land som ikke har maktet å bygge opp et livskraftig jødisk miljø etter krigen. Til sammenligning har for eksempel Tyskland en jødisk minoritet i sterk vekst, med en gjenfødt renessanse i europeisk jødisk kultur. 

Om noen i det hele tatt bryr seg om dette problemet, må mange spørsmål besvares: hva er norske jøders holdning - enten de bor i Norge eller utlandet - til sin situasjon som jøder i dette landet? Hva er holdninger blant ulike politiske, etniske, og religiøse grupper til jøder? Hvilken sammenheng har dette med holdninger til Israels politikk og eksistens? Skjuler det seg jødefiendtlige strømninger i dagens politisk retorikk om Israel? 

Vi har kompetanse som med seriøs forskning kan belyse disse spørsmålene, og vi har dessuten tilgang til hjelpevillig ekspertise i utlandet. Men HL-senteret ser ut til å forske på alt unntatt dagens situasjon for jøder i Norge. Akademisk kompetanse på jødedommen og jødisk kultur er forsvinnende liten, selv for et så lite land som Norge.  

De sterkeste impulsene kommer fra Israel, der det er gjengs oppfatning at Norge ikke tar smitteeffekten mellom israelfiendtlige og jødefiendtlige holdninger alvorlig. Norge er allerede blant de vestlige land som har avgitt største prosenten av sine jødiske innbyggere til Israel. Vi står snart i en særstilling blant demokratiske land i å bevise behovet for Israels eksistens.

Det kreves politisk handling for å finne ut av dette. Og så kreves det motet til å høre sannheten, som godt kan vise seg å være temmelig ubehagelig for flere miljøer og ikke minst vårt selvbilde.