2024-10-13: vel overstått, fortsatt shana tovah, shavua tov!

I Aftenposten er det stor artikkel om Helene Malting Stray som holdt en flott tale i synagogen på 7.10. Det er veldig populært å vektlegge jøders frykt, men jeg vil nå påpeke poenget egentlig er at Helene og andre ikke lar seg styre av frykt, for ellers ville hun ikke stilt med bilde og navn i Aftenposten. Dette dreier seg egentlig om at vi ikke finner oss i at det skal være utrygt. Det skal ikke være noen grunn til at vi skal føle oss utrygge. Det er mange som foretrekker jøder som er takknemlig, føyelige og glade for at de får de fleste rettigheter som alle andre tar for gitt, og derfor er det irriterende med dem som nekter å forhandle om sine rettigheter og slett ikke er takknemlige for “toleranse” som når som helt kan trekkes tilbake. Jeg ser frem til en sak i Aftenposten som påpeker hvor modige den norske jødiske minoriteten er.

Slottet måtte stenge kommentarfeltet på Instagram etter at hatet tok helt av fordi kongen og kronprinsen viste omsorg og omtanke for sine jøder 7. oktober. Nytt på nytt (det kommer ikke lenke) syntes også at jøder i Norge vs palestinere i Norge var en logisk sammenstilning, hvilket avstedkom humor som var pinlig dårlig.

Voksenopplæring: det er vanlig å dekke til sitt hode i en synagoge for å vise respekt for stedet, slik man i moskeer tar av seg på bena og går barhodet i en kirke. En kippah er et hodeplagg til dette formålet som ikke har noe direkte med Israel å gjøre. Reaksjonen her viser at det mangler særlig interesse for å skille mellom jøder og Israel, egentlig.

Asgeir Ueland får endelig gjøre rede for ting hos Civita. Ueland er en av dem som har tatt seg besværet med å virkelig sette seg inn i Israels historie, og følgelig overser de fleste nyhetsplattformene ham til fordel for andre “eksperter” som får betalt av skattebetalerne for å bevare det enerådende narrativ. (Nerdefakta: romerne hadde uttalt Civita Kiwita).

Apropos enerådende narrativ trykket Aftenposten en forrykt kronikk av Carsten Jensen som Espen Ottosen fikk rive fra hverandre. Alt dette hindrer selvfølgelig en opplysende debatt om krigen i og omkring Israel om dagen. Noe som burde oppta en seriøs debattplattform.

I Klassekampen - Norges mest ujevne avis med både strålende og elendige innlegg - har en god kronikk av Ali Jones Alkazemi om galskapen i å støtte Hamas, Hizbolla, osv.

Ref det samme poenget har nå flere anbefalt dette innslaget av Bill Maher i HBO med mer voksenopplæring om Hamas, Hizbollah, Iran, osv. Satiren er bitende morsom men treffsikker, og legg merke til at det går an å være helt enig i det og samtidig være kritisk til Israels politikk.

Ervin Kohn forklarer godt om Yom Kippur i TV2 

Litt om skikk og bruk om dagen: Dette med å avgi de rette hilsene frem til Rosh Hashanah frem til Sukkot er temmelig forvirrende, men her kommer en tyskspråklig forklaring som snur opp ned på en del ting jeg trodde. Egentlig er man åpen for alt som er velvillig, men “gledelig yom kippur” bommer litt.