2024-10-09

Amatørenes aften

I disse dager er det et år siden Hamas’ gjennomførte det voldeligste terrorangrepet siden Al-Qaidas angrep på USA 11. september 2001. Omfanget og karakteren ved Hamas’-angrepet 7. oktober burde være godt kjent, selv om det er besynderlig lav oppmerksomhet rundt akkurat dette i demonstrasjoner på årsdagen.

Men folk er folk, og med ytringsfrihet kan selv de mest absurde påstander fremsettes. Langt mer alvorlig er det når det politiske lederskapet foretar kursendringer med implikasjoner for landets internasjonale innflytelse og anseelse. For Norges del vil dette si en utenriksminister – Espen Barth Eide – som egenhendig har tilintetgjort landets posisjon som politisk megler i Midtøsten, godt hjulpet av en statsminister som helt har abdisert fra det sikkerhetspolitiske fagfeltet. Og dette er vel å merke samme person – ja, Jonas Gahr Støre – som entret rikspolitikken i kraft av sin status som strategisk tenker i utenrikspolitikken. Knapt skyggen er igjen av hans tidligere person.

Det var en tid der Norge ble tillatt å spille en politisk rolle i Midtøsten. Vi fikk lov til dette, fordi vi ikke betydde noe politisk, stilte betydelige ressurser til rådighet, og fordi vi på dette tidspunktet syntes å ha et noenlunde balansert syn på konfliktlinjene. Høydepunktet for denne tilstanden var fra midten av 1990-tallet, med en stadig dalende stjerne i tiårene som fulgte. Etter at Barth Eide tiltrådte som utenriksminister, stupte stjernen bak horisonten, uten tegn på å kunne gjenoppstå. I norsk politikk har man ofte skrytt av «de lange utenrikspolitiske linjer» som har blitt fulgt uavhengig av regjeringers partipolitiske sammensetning. Denne linjen har kommet til en bråstopp.

Utenriksministerens aktivistiske kursvalg skyldes ett av to: enten mottar utenriksministeren elendige sikkerhetspolitiske råd, hvilket er tvilsomt. Eller så er han like egenrådig og allvitende som en viss forhenværende amerikansk president, beryktet for sin motvilje mot å lytte til råd fra fagekspertisen.

Det er grunn til å anta at siste er mest riktig. Barth Eide har vært på den internasjonale politiske arenaen tidligere, og, om ikke annet, så er han konsistent i sin tilnærming til Midtøsten.

Som et veggur som har stanset, men allikevel viser riktig tid to ganger i døgnet, slik har utenriksministeren bommet stort sett på hver eneste antakelse og prediksjon siden 7. oktober 2023.

Ved hver eneste korsvei har han fyret opp under hysteria og tydd til kraftbeskrivelser. Hans mange aparte utspill har for lengst plassert Norge som det mest Israel-fiendtlige landet i Europa. Det utenriksministeren ikke synes å forstå, er at dersom man er uønsket hos én konfliktpart, så mister man samtidig relevansen hos den andre. I en regional kontekst så vil det si at heller ikke land som Iran og Saudi Arabia lenger anser Norge som en nyttig politisk aktør. Om det var målsettingen til Barth Eide å plassere Norge utenfor all meningsfull politisk virksomhet i en hel region, så har han lykkes til alt overmål. Å bruke tid på Norge nå er sløsing av tid og oppmerksomhet.

Barth Eide har ropt advarende om storkrigens umiddelbare ankomst flere ganger enn det er mulig å telle. Men storkrigen er ikke her, og kommer heller ikke til å materialisere seg som en ånd ut av flaske. Det Barth Eide derimot klarer å formidle, er at han anser Midtøsten for å bestå av stater uten noen form for impulskontroll, men med et brennende ønske om å krige. Dette er etnosentrisk nedlatenhet overfor de hundre millioner som bor i Midtøsten.

Norge er et eksepsjonelt heldig land. Vi har kun opplevd én krig, som på ingen måte ble avsluttet gjennom «politiske forhandlinger». Vi har gjennomlevd et eneste terrorangrep av internasjonal målestokk. Utført av én enslig terrorist, uten en stor milits i ryggen, og uten ideologisk- og våpenstøtte fra en regional storaktør. Vi vet ingenting om eksistensiell frykt og evigvarende krigstilstander. Vi burde være ekstremt ydmyke i møte med folk som i århundrer har levd med politiske konflikter og ekstrem vold. I stedet inntar vi scenen med en moralsk arroganse, historisk relativisering, og krav til fred og forsoning som vi aldri selv har etterlevd.

Dersom man har et politisk aktivistisk sinnelag, så er det andre arenaer man kan fremvise dette på.

Men ikke som utenriksminister. Da diskrediterer man ikke bare seg selv, men hele sitt land. Og mest uforståelig er det at statsministeren sitter passivt og ser på at dette selvpåførte politiske havariet skjer rett foran ham.

Det er ingen katastrofe verken for Norge eller for Midtøsten at vi nå er trygt plassert i internasjonal politikks nederste divisjon. Katastrofen er hvordan dette skjedde. Men under amatørenes aften så er alt mulig – bortsett fra opprykk.