- B'Emet i Norge
- Posts
- 2024-10-08
2024-10-08
Kort om mye av det som skjedde i går - det gikk stort sett bra; umusikalske innslag fra folk som burde vite bedre; flere eksempler på folk som gjorde det bra i inn-og utland; holdningsundersøkelse i Israel viser flere sprik;

Hei alle sammen - det blir en del nå i morges. Jeg hadde tenkt å sende en utgave i går kveld, men minnemarkeringen tok kvelden.
Det gikk forholdsvis rolig for seg i går, slik at også markeringene ble verdige. Etter det jeg forstår:
Bildene av gislene satt opp på Eidsvolls plass fikk stå i fred, men anti-israelske demonstranter på andre siden av gaten fikk stå med megafon og trommer for å overdøve appellene. Palestinere trenger og fortjener bedre forkjempere enn disse. Johan Løvlie påpeker det uanstendige i deres opptreden.
Arrangementet i Bergstien med kongen, kronprinsen, stortingspresidenten, statsminister og partiledere ble fint, synes jeg. MIFF har lagt ut video av arrangementet, Legg merke til at alle som holdt tale fikk påsatt gul sløyfe til slutt. Støre skal ha for at han gjorde så godt han kunne i det hjørnet han og hans/vår utenriksminister har malt seg inn i. De andre talerne var - på hver sine vis - redelige men også tøffe. Veldig mye av den politiske makten var samlet i synagogen, og de skal ha fått mye å tenke på og sitte igjen med få unnskyldninger for å fortsette med sin unnlatelse.
Jeg var med på arrangement i Trondhjem som var heimisj, rolig, verdig og forbløffende oppløftende, i hvert fall for meg. Vi så en film av Nancy Spielberg som heter Above and Beyond som jeg varmt anbefaler.
I Bergen sto frem en gruppe som var utilslørte Hamas-tilhengere, fordi de med rette tror at slikt er blitt stuerent i Norge.
Her er hva som skjedde i andre europeiske land, til sammenligning.
Torkel Brekke påpeker i Aftenposten tendensen i brede politiske lag til å late som 7. oktober ikke skjedde i den forstand at det i stedet er blitt en monoman kampanje for å legge mest mulig skyld på Israel.
I denne sammenhengen er det verdt å legge merke til hvem som ikke kunne vente til 8. oktober med å legge mest mulig skyld på Israel. Blant dem er Erna Solberg i Høyre og Guri Melby i Venstre, som kombinerer uvitenhet og godhetsposering for å bygge velvilje blant folk hvis stemme de uansett ikke bør satse på. Jeg vil anbefale alle dere som er medlemmer av disse partiene å påpeke 1) det umusikalske i “ja, men” timingen og 2) mangelen på etterrettelige fakta og saklig grunnlag. Solberg har også noen forestillinger om israeleres kollektive psyke som er både nedlatende og upresise, og les gjerne mine utvekslinger i kommentarfeltet til Melby
Særlig denne kronikken fra Yossi Klein haLevi viser med all tydelighet hvilket villspor Solberg er på. Hvis noen kjenner henne, send gjerne lenken med hilsen fra meg. Jeg skal påta meg å ordne en privat samtale mellom haLevi og Høyre-ledere, om det er interesse.
Det er motsatt i Danmark, der statsminister Mette Frederiksen undrer seg over tafattheten over uretten som begås mot jøder i Danmark.
Israels ambassadør Avi Nir-Feldklein er tilbake i Norge en tur for anledningen og skriver et godt innlegg i Dagen som jeg tillater meg å gjengi nederst her, sammen med en oppfordring om å abonnere på Norge modigste avis om dagen.
I Universitetsavisa henger også Gaston Courtade bjellen på udyret.
Berit Reisel var på NRK Nyhetsmorgen og forklarte veldig godt situasjonen. Håper mange lytter til dette.
VG har en profil av Ben Binyamin, som mistet et ben som følge av granater 7.10. Saken er bra, men jeg stusser over at terroristene omtales som “krigere”.
I Sverige har David Stavrou en utmerket sak i Expressen, og lederen i Svenska Dagbladet påpeker likeledes at kampen mot Iran-regimets imperialisme er hele Vestens sak.
Jerusalem Post publiserer resultater av en spørreundersøkelse i Israel som viser veldig variasjon mellom jøder og arabere; og venstre- og høyreorienterte på spørsmål om det er viktigere å få hjem gislene eller beseire Hamas og om palestinerne bør ha egen stat, Netanyahu kom dårlig ut av det, bare litt dårligere enn regjeringer som har forsøkt å mekle, m.m. Verdt å lese artikkelen - det som er helt tydelig er at Netanyahu har lyktes veldig dårlig med å overbevise folk om at han velger riktig i vanskelige saker. Jeg skulle ellers likt å se litt hva som ligger bak holdningene til palestinsk statsdannelse.
I Midtøsten foregår det fortsatt krig, og for tiden er det vanskelig å se hvor det er fremgang, motgang og medgang. Det pleier å tyde på at IDF får til mye de ikke har lyst til å publisere for å ivareta taktiske fordeler. Angrep på Iran uteblir, og USA sender temmelig forvirrende meldinger om hva som er passende mål. Det er å håpe at strategene i Israel blir kreative og ser på løsninger som går mest utover regimet og minst utover vanlige iranere.
Dagens yiddish: HEIMisj (היימיש), åpenbar tysk etymologi, som betyr den varmen og tryggheten vi føler blant våre nærmeste. Et grunnleggende behov for alle mennesker, og noe vi burde unne alle.
Vi ønsket ikke denne krigen
Vi må heller ikke glemme at dette var en krig vi verken startet eller ønsket. Det var fred. Nå er det krig.
Vi har ikke vært i Gaza siden 2006, og vi har heller ikke noe ønske om å være der. Likevel ser vi ofte i mediene en fortelling som fremstiller Israels eksistens som en provokasjon.
Israel ble angrepet 7. oktober 2023. Mennesker ble massakrert. Vi har fortsatt 101 gisler fanget under forferdelige forhold i Gaza.
Veien videre – en krevende fredsprosess
De siste 12 månedene har vært utmattende. Vi har ikke hatt tid til å sørge fordi vi er i krig. Vi har vært i en endeløs rekke av begravelser, mens fienden fortsetter å angripe. Titusener av mennesker har blitt fordrevet fra hjemmene sine. Barn har ikke kunnet gå på skolen, og store deler av Israels naturlandskap har blitt brent ned.
Vi er midt i en krig, men lengter etter fred. Men hva slags fred kan bygges på bakgrunn av en slik ondskap? Fred kan ikke bygges på hat, og den kan ikke komme uten rettferdighet for alle parter. For Israel betyr dette en verden som anerkjenner vår rett til å leve i sikkerhet, fri fra terrortrusselen. For Gaza og Libanon betyr det et folk som er befridd fra terroristene som holder dem som gisler.
Vi ønsker fred. Men det vil ta tid, vilje og kanskje mer mot enn vi noen gang har trengt før. Men i mellomtiden må verden våkne opp til sannheten om hva vi står overfor – dette er ikke bare en lokal konflikt, det er en kamp for vestlige liberale verdier, menneskeverd og demokrati mot islamistiske jihadister.
Vi ønsker fred, men vi ønsker ikke å bli utslettet. Vi kommer ikke til å be om unnskyldning for at vi forsvarer landet vårt og innbyggerne våre.