2024-10-05 kveld, shavua tov, g'mar chatima tova

Morgenbladet har i en stor forsidesak intervjuet syv jødiske nordmenn (Irene Levin, Mia Habib, Joav Melchior, Zhira Beck, Olga Dryll, Guy Sion og Nina Grünfeld) om deres virkelighetsoppfatning det siste året. Verdt å kjøpe avisen i løssalg for. Utvalget i intervjuene er bredt men ikke representativt - de aller fleste jøder i Norge regner seg som sionister (slik Zhira definerer det, altså støtter Israels rett til å eksistere) og er også mot folkemord og for rettferdig fred selv om de ikke er enige med Mia. Men les selv og send gjerne kommentarer.

Forresten: portrettbildene i Morgenbladet er kjempegode.

Christian Tonning Rise argumenterer i inyheter for at Israel er på samme side som oss mot en akse som vil skade vestlig sivilisasjon.

Gunnar Gabrielsen forklarer hvorfor Israels krigføring er så brutal i Forsvarspodden. For egen regning: jeg har lenge undret meg over hva Vesten - og særlig Norge - tror at krig innebærer i praksis. Det er godt over hundre år siden slag ble avtalt i forveien og utkjempet på grønne enger i god avstand fra sivilbefolkningen. Og som er påpekt utallige ganger: Israel har ikke råd til å tape en eneste krig.

Også Høyre er under stort press til å karakterisere Israel i samsvar med det enerådende narrativ. Det er absolutt letteste vei, for da slipper man å grunngi standpunktene. Søreide er på tynn saklig is når hun mener at det er “klare brudd”, og en ærlig vurdering må ta høyde for at folkerettslige regler forutsetter at begge parter i en væpnet konflikt er forpliktet til folkerettslige spilleregler.

Aftenposten skriver (for egen og ikke NTBs maskin) om den 21-år gamle yezidi-kvinnen Fawzia Sido, som ble elleve år gammel bortført som sexslave av Daesh fra sitt hjem i Irak, for så å bli funnet og reddet på Gaza. Slaveholderen hennes (som på ingen måte var hennes ektefelle) ble drept av at israelsk angrep, antagelig - og nå spekulerer jeg vilt - fordi han kjempet for Daeshs broderorganisasjon Hamas. Man kan undre seg hvor mange andre Daesh-terrorister det er som har søkt tilflukt hos Hamas i Gaza, og hvor mange andre sexslaver de tok med seg.

Den tidligere nevnte Gunnar Gabrielsen - som sagt den overlegent beste norske (eller kanskje den eneste gode) krigskorrespondent i Midtøsten - forteller om israelsk varsling av bombeangrep i Libanon generelt og Beirut spesielt. Det foregår på flytende arabisk (med en svak egyptisk aksent) med nøye instrukser for sivilbefolkningen. De har lært seg at uvarslede angrep er rettet mot Hizbollah-ledere, av årsaker som er åpenbare for alle unntatt norske godhetsposører og besserwissere.

Jonas Skybakmoen skriver i forskrekket undring i Adressa om “propalestineres” forståelse av 7. oktober massakren.

I Israel er det en del diskusjon om nødvendigheten for Israel å gjenopprette troverdighet i etterretning og avskrekning

I kategorien “norske utenforstående snakker om jøder og muslimers virkelighetsoppfatning i andre land” arrangerer Teologisk fakultet ved UiO panelsamtale (panelet er helt fritt for jøder og muslimer, om min antydning var for obtus) om “Religionens rolle i Midtøsten-konflikten“. Jeg gleder meg til at en gruppe egyptiske menn møtes i Kairo for å diskutere skeive samekvinners kår i Porsanger.

USA er veldig åpne om ubesluttsomheten om hvilke mål i Iran de synes er innafor for Israel. Det er to mål for Israels eventuelle angrep mot Irans regime: det ene er å straffe regimet slik at de ikke fristes til å gjenta angrep mot israelske mål; det andre er å bremse Irans imperialistiske ambisjoner i hele regionen; og her er særlig evne til atomvåpen avgjørende. USA har konsekvent tatt feil i sine antagelser om konsekvensene av Israels harde klype. Eliot Cohen har sitt perspektiv i The Atlantic om muligheten og nødvendigheten av å trekke Iran-regimets klør.

Errata: i en tidligere utgave skapte jeg feilaktig inntrykk av at andre dag Rosh Hashanah kun feires utenfor Israel. Det stemmer ikke - det feires begge dager også i Israel, selv om andre “andre-dager” kun feires utenfor Israel, i galut.

Hebraisk i kveld: g’MARr khatiMAH tovAH (גמר חתימה טובה), som betyr “god avsluttende forsegling” hva jøder ønsker hverandre mellom Rosh Hashanah og Yom Kippur, selv om mange venter til tiden rett før Yom Kippur og de første timene i fastedagen.