2024-09-23

God morgen, alle sammen! Nyhetssykluser har sine egne, begrensede liv, og nå får situasjonen i Midtøsten stadig mindre oppmerksomhet i norske og internasjonale media, enda det faktisk foregår veldig mye som også kan vise seg å være avgjørende.

• Vi nærmer oss 7. oktober. Jeg kommer til å ha en egen utgave den dagen hvor jeg vil ha med så mange refleksjoner om dagens betydning som mulig. Enten det er to ord, to avsnitt, eller to sider, hører jeg veldig gjerne fra deg, din familie, dine venner, osv. Skriv i affekt eller veloverveid, opp til deg. Hva slags følelser sitter du med, og hvordan varierer de? Hva trenger du både i dagene frem til 7. oktober og på selve dagen? Hvordan håper du at det vil være her, i Midtøsten og ellers i verden 7. oktober 2025? Jeg holder som alltid svar strengt fortrolige.

• Jeg fornemmer intense forhandlinger og ordsmiing bak denne fellesuttalelsen fra et ganske godt utvalg ledere i ulike livssyn. Jeg synes uttalelsen artikulerer godt hva “dialog” egentlig går ut på, og det er godt når det kastes omkring i alle mulige sammenhenger, og særlig som hersketeknikk får å døyve kritikk (“nå er ikke du særlig dialogrettet, altså”). Mye av det er ting som burde være selvsagte men dessverre ikke er det. Jeg mener nå at også Hamas’ krigføring etter 7. oktober kunne bemerkes, og at jødehat og islamofobi ikke henger så godt sammen at de så ofte må nevnes i samme åndedrag. Alle monner drar uansett.

• Det har vært mye diskusjon om organisasjonen “Jødiske stemmer … for en rettferdig fred”, eventuelt “mot folkemord”. Det burde ikke overraske noen at det finnes mange ulike meninger innenfor jødisk liv (noe jeg får merke i korrespondanse rettet til dette nyhetsbrevet hver dag), men jeg tror de aller aller fleste jøder ønsker en rettferdig fred og er mot folkemord. De aller fleste jøder - i Norge og ellers i verden - er forsiktige med å uttale seg “som jøder”. De kan fremstå på vegne av jødiske organisasjoner med ulike formål, de kan snakke om sin livserfaring som religiøst praktiserende, Holocaust-overlevende, utsatt for antisemittisme, og mye mer; men det er lenge mellom hver gang jeg ser at “som jøde” brukes til innledning om annet enn et forsøk på å rakke ned på andre jøder som mener noe annet. Jeg mener jo ellers at man slett ikke trenger å være jøde for å mene noe om krigen i Gaza, Israel, Libanon, osv. Men jeg lengter virkelig etter en opplyst, ryddig debatt.

• Ellers fikk vi i går se hvordan man slipper tøffe spørsmål i NRKs utenriksredaksjon: vær enig med vertskapets politiske standpunkt. Standpunktene er ikke vanskelige å få øye på lenger, om de noensinne var det. Så det er bare å innrette seg.

• I Midtøsten skjer det som sagt mye: Det gires opp til langt større intensitet i nord, samtidig som stadig flere sier åpent at et oppgjør med fascistregimet i Iran må til for at det skal bli fredelig, både for libanesere og israelere (Hizbollah er okkupanter i Libanon). EU har nå krevd at Hizbollah i tråd med bindende FN-resolusjon trekker seg bak Litani-elven. Netanyahu sier nå at 1) halvparten av gislene (omlag 50) er i live, og 2) Nord-Gaza må “beleires”, uten at jeg helt forstår hvordan slikt skulle roe ned noen, noe sted. Hizbollah ønsker nok å klatre ned fra treet og har satt “våpenhvile” (altså i den forstand at IDF trekker seg ut og overlater stedet til Hamas som så kan erklære seier) i Gaza som betingelse for det. Israel er ikke særlig åpen lenger for forhandlingsløsninger som gir fienden pusterom til å ruste opp til neste runde.

• Litt (moderne) hebraisk i dag: DAVka (דווקא), som kommer av roten for “tynn”, men betyr “nettopp derfor” som en trasserklæring. For eksempel: Jeg fikk kjeft på Facebook i går fordi jeg var kritisk til “Jøder … for en rettferdig fred” men jeg gjør det her i dag davka. Davka er forøvrig en stor motivator for dette nyhetsbrevet. Ofte faktisk en stor motivator for at jeg står opp om morgenen.