2024-04-11 - Shabbat shalom, chag kasher u-mashma’uti

Hei, alle sammen! I kveld er shabbat, og lørdag kveld begynner pesach, altså jødisk påske. Dere hører dermed ikke fra meg (med mindre det står om liv) før søndag kveld.

Henrik Beckheim og jeg har som vanlig livestream kl 11. Det er veldig mye å snakke om for tiden, blant annet morgendagens forhandlinger mellom USA og Iran i Oman, splid i Israel om begrensninger på utøvende makt, rykter om gjennombrudd i forhandlingene om Gaza, og reaksjonene etter “Yama utfordrer” denne uken. Det sendes live på Facebook, Youtube og X, så det er bare å peile inn mottakerne.

• Reaksjonene i sosiale media på Walasmals intervju med Ervin forklarer — men unnskylder ikke — måten det ble gjort på. Det var absolutt nulltoleranse for at Ervin fikk fremme sine synspunkter, og avslutningen med at Wolasmal leste opp baksnakkelser var dessverre indikativ på toleransenivået for avvikende meninger i norske debattfora. Sylo Taraku fikk fluksens publisert en kronikk i Aftenposten hvor han forklarte hva som var galt med Ervin, samtidig som han manet til “dialog”. (Det er det “toleranse” betyr i Norge, nemlig å være så snill at man kan prate med folk som tar feil.")

• Det er bred enighet i de media jeg følger at Netanyahus reise til Washington DC var et nederlag for ham, men en del ulike fortolkninger om hva det betyr. Det har i ettertid vært bestrebelser i å vise at Israel og USA fortsatt er på samme linje i alle de viktige sakene, men ingen har ennå smakt puddingen.

• En utvikling som fortjener oppmerksomhet også ut fra norske interesser, er Tyrkias regionale ambisjoner i Midtøsten. Det er tegn til at Israel og Tyrkia jobber seg mot en slags détente gjennom en inndeling av interessesfærer i Syria (og antagelig Libanon) med en buffersone i mellom. Her vil det gjøre stor forskjell for alle om regimet i Syria får til det vi håper de gjør, nemlig et pluralistisk, stabilt, og fredelig samfunn som arbeider for og får være i fred; og som pleier stabile og normaliserte forhold med alle sine naboer, og særlig Israel og Tyrkia.

• Til det er det helt nødvendig at Iran, Hizbollah, Hamas og andre radikale grupper radikalt mister sin innflytelse. Til det er det helt nødvendig med samarbeid og allianser som til tider kan være vel pragmatiske og uforståelige for norske “eksperter”, kommentatorer og journalister.

• Høringene i israelsk høyesterett om oppsigelsen av Ronen Bar varte i 11 timer og var preget av uro og kaos — ordet balagan er svært treffende (skal omtales i fremtidig bissele). Det underliggende problemet er om og hvordan utøvende statsmakt i Israel skal begrenses, og det var årsaken til at Tally Gotliv (som selv er advokat) ikke ville gi seg med å skrike. Hun mente at høyesterett ikke hadde konstitusjonell myndighet til å overprøve regjeringens oppsigelse av Bar og ville fysisk hindre dem fra å gjøre det. Det er i hvert fall ikke konstitusjonelt holdbart å avklare slike spørsmål gjennom skriking, og høyesteretts kjennelse styrket deres troverdighet. De rettet seg etter “attorney generals” anbefaling og utsatte effektuering av oppsigelsen på grunnlag av manglende etterlevelse av etablert prosess. Bars dager som sjef for Shin Bet er nok talte, men denne saken etablerte presedens om at regjeringen ikke bare kan sparke folk fra de syv viktigste embetspostene uten å gå gjennom en viss prosess.

• (Til dere som vil påpeke at Israel ikke har noen grunnlov. Det stemmer at Israel ikke har en nedskrevet grunnlov, men landet har i aller høyeste grad en konstitusjon slik det blant annet er med Storbritannia.)

• Bissele om pesach/jødisk påske. Av alle jødiske høytider, er denne for meg den kognitivt mest komplekse, og det er derfor jeg byttet ut “sameach” (gledelig) med “mashmauti” i år, som (med forbehold om mine begrensede kunnskaper i hebraisk) betyr “betydningsfull, meningsfylt”. Vi har rett til å glede oss over å være i live, sammen med våre kjære, osv., i år, men det er så mye usikkerhet at vi heller bør dvele ved de vanskelige sidene av høytiden. Det ble påpekt for meg at den første kvelden i den (i Israel syv dager lange, i galut åtte dager lange) høytiden skal ta oss tilbake til kvelden før utfarten fra Egypt, da israelittene malte blod fra offerlammet på dørkarmene for at dødens engel skulle gå forbi dem og drepe alle andre førstefødte. Det er mye trøblete med dette, og i sedermåltidet inngår det en seremoni hvor vi skal minnes elendigheten egypterne ble utsatt for. Men for meg vekker det poenget med å leve i et fredelig, stabilt samfunn. Det er det mange som ikke gjør i disse dager — i Israel, Gaza, Syria, Yemen, Sudan, Congo, Irak og mange andre steder er det veldig utrygt. Og det blir ikke tryggere for dem av at vi i Norge driver godhetsposering og parolepolitikk.