2024-01-15

Det foregår lekkasjer, anonyme uttalelser og rykter om avtalen som nå skal være på plass for å frigi gisler og sette krigen i Gaza på pause, forhåpentligvis uten behov for å trykke start igjen. Noen punkter:

• Partene deler informasjon bare i den utstrekning at det gir dem en eller annen fordel. Hamas lyver hemningsløst, men Israel vil være selektiv. Det vil ta tid før ting bekreftes ordentlig, så i mellomtiden lønner det seg ikke å si ting for skråsikkert.

• Det ser ut til at dette dreier seg om en prosess, nærmest en protokoll, hvor en part gjør en ting og venter på at den andre skal gjøre sitt før prosessen går videre. Målet for begge er slutt på krigen, men det er åpenbart veldig forskjellige oppfatninger om hvordan det skal se ut etter at krigen er over.

• Hamas kommer til å prøve seg på lurerier og Israel kommer til å straffe slike forsøk. Det vil bli mange gjensidige beskyldninger, og norske media kommer til å formidle alle som er rettet mot Israel som fakta.

• Etter alt å dømme, er avtalen veldig lik den Israel gikk inn for i mai i fjor. I mellomtiden har gislene hatt det forferdelig og tusener av palestinere er blitt drept. Helt ufattelig.

• Et egentlig vesentlig moment er at Hizbollah i mellomtiden er beseiret uavhengig av krigen i Gaza. Dette har stor betydning for hele regionen.

• Det er også mye posisjonering om hva det var som fikk det til å løsne i forhandlingene, og Trump-folka er nok ivrige etter å vise at deres press var avgjørende. I mellomtiden forsøker Smotrich og Ben Gvir å ta “æren” for at det ikke er blitt noen avtale og lover å motarbeide også denne. Deres meningsfeller skjeller også ut pårørende til gislene.

• I sine siste dager i jobben er Blinken på banen med Biden-administrasjonens syn på “dagen etter” og tilføyer noen kritiske ord til begge parter. Antagelig vil Trump posisjonere sin politikk som noe helt annet, men problemene som Biden påpeker blir ikke borte av den grunn. Jeg er ganske sikker, for eksempel, på at Trump-administrasjonen vil avvise enhver FN-rolle i fremtiden.

Espen Barth Eide forsøker nå på en rolle i arbeidet med “dagen etter”. Norge er om dagen vertskap for den nyutnevnte palestinske statsministeren og en konferanse om “Palestina og tostatsløsningen” der Norge, UNRWA og 80 andre land (som samlet har veldig liten innflytelse) skal 1) ikke stille noen meningsfulle krav til palestinske ledere og 2) bli enige om hva Israel må gjøre for at Barth Eide ikke skal være sure på dem lenger. Det kommer ingen resolusjoner herfra som vil sette Fatah i det minste ulage.

Jeg har en teori om dagens utenrikspolitiske bilde som jeg gjerne vil diskutere. Som vanlig, i kulepunkter, og ja, jeg vet svært forenklet. Bear with me:

• Tradisjonelt har det vært en slags dialektikk mellom idealister (med utgangspunkt at mennesker og stater er rasjonelle og foretrekker å samarbeide om løsninger til alles beste, altså jobber for et pluss-sumspill) og pragmatister (med utgangspunkt i at mennesker og stater først og fremst vil tjene sine egne interesser og samarbeider når de selv har noe å tjene på det, altså jobber med et nullsumspill). 

• Til det ser vi nå fremveksten av en tredje gruppe, nemlig ekstremister, som tar det verste fra begge leirene. De bestreber seg i likhet med idealistene etter (det de anser som) høyere mål, men i likhet med pragmatistene vil de kun tjene sin egen sak. Men de driver et minus-sumspill, i det de er villige — en dog ivrige — etter å ofre mest mulig for sin sak, fordi de tror belønningen står i samsvar med offeret.

• Det er plenty av eksempler på dette i forrige århundret: Folkemordet mot armenere og assyrere, Stalins sultekampanje mot Ukraina, nazistenes faenskap, maoisme under kulturrevolusjonen, og nå jihadismen — ideen om å “gjenopprette” og utvide kalifatet.

• I møte med dette kommer idealistene aldeles til kort, for deres premisser er irrelevante i beste fall og utnyttes i verste fall. Pragmatistene gjør det bedre, men deres tradisjonelle strategier om “containment” osv. viser seg også å være utilstrekkelige. Jeg tror at Vesten må samle seg om en ny doktrine som både innbefatter forsvar av vårt eget (dog uten å kaste alle demokratiske verdier) men også arbeid for å minimere appell og gjennomslagskraft blant ekstremistene utenlands. Dette må diskuteres, men foreløpig er idealistene og realistene opptatte med å krangle med hverandre.

Dagens jødiske begrep: Eruv. (ירוב), svært viktig for dem som føler seg forpliktet av det. En avgrensning av et område som gjør det til et “privat” domene hvor det går an å bære og trille ting på Shabbat og høytider. Det er kompliserte regler for hva som utgjør en gyldig eruv, og mitt forsøk på å forklare vil ganske sikkert forvirre og villede. For eksempel er nesten hele Manhattan nå inne i en eruv. For uinvidde høres dette kanskje rart ut, men det er faktisk interessant.