2024-01-05

Hei, alle sammen!

Vi går inn i den første ordinære arbeidsuken i 2025, og jeg har mye å utrette på flere områder de neste to månedene. Om jeg faller ut noen dager, så vit at det skyldes vanskelige prioriteringer. I dag kommer det en kunngjøring og en kort essay.

• Nå som det er skjedd tre ganger, kan vi si at det er blitt en regelmessighet i at Henrik Beckheim og jeg har en 40-minutters “live” samtale hver fredag kl 11 som så legges ut i hans podcastserie. Forrige ukes episode ligger (blant annet) på Spotify, Apple og Youtube. Live-sendingene streames via Henriks Facebookside, som det bare er å følge.

Essayen:

I sitt intervju i Eighteen 40 sier Rabbiner Michael Melchior i tillegg til veldig mye klokt at konflikter svært ofte løses gjennom forhandlinger. Det er klart at veldig mange konflikter løses før de blir væpnede, og det er vanskelig å vite hvor mange. (I vår egen historie ruver 1905, da Oscar II motsatte seg adelen i Sverige og i stedet gikk inn for forhandlinger med den norske regjeringen som førte til Norges uavhengighet.) Imidlertid avsluttes de fleste kriger ved at en part innser at videre kamp er nytteløs og stiller som tapende part i fredsforhandlinger hvor de stort sett er undergitt den vinnende parts klokskap og storsinn. Der det ikke blir forhandlet om fred men om våpenstillstand og stabilitet — som i Korea — vedvarer krigstilstanden og usikkerheten. Det finnes to eksempler på en annen rute i nyere tid, nemlig Langredagsenigheten i Irland og nedleggelsen av den sydtirolske uavhengighetsbevegelsen i Italia, og begge skyldes at kampgrunnlaget forsvant på grunn av EU.

Jeg håper naturligvis at Melchior har rett i sine antagelser og lykkes med sin innsats om mulighetene for et forlik mellom Israel og palestinerne, men etter 7. oktober er det naivt å bare anta at det blir slik. I Einat Wilfs Eighteen 40 intervju har hun et helt annet ståsted enn Melchior, nemlig at det ikke kan bli fred før palestinerne — og ikke bare deres ledere — gir opp det hun kaller “palestinianisme” (eller kanskje “palestinisme”) på norsk, nemlig ideologien om at palestinsk frihet bare kan oppnås dersom Israel opphører å eksistere som en jødisk stat.

En tredje klok israelsk stemme, Haviv Rettig Gur, er inne på det samme (via Laura, følg henne!). Når 90% av israelere oppriktig tror at palestenisme går ut på å utslette deres land, blir det veldig rart at vi ikledd nisseluer og keffiyeh fra norske fjelltopper krever en tostatsløsning og gir all skylden på Israel for at det ikke er blitt det. Man kan jo, som mange norske synsere, innvende at de fleste israelere (på grunn av manglende evner) ikke har forstått det disse norske synserne forstår, men det faller på sin egen rasisme.

Ingen israelsk regjering kan ignorere oppfatningen til 90% av sin befolkning, og mye tyder nå på at også den arabiske verden vil legge press på palestinske myndigheter om å innse at en tostatsløsning kan gå ut på en arabisk og en jødisk stat. Det vil antagelig også legges press på Syria og Libanon om å gi etterkommere til palestinske flyktninger fulle borgerrettigheter der.

Virkeligheten i Midtøsten og verden forøvrig begynner å løpe fra vestlige oppfatninger om dette (se Gurs tråd, over). Jeg kan ikke komme på en eneste nyttig ting anti-israelsk aktivisme i Norge har utrettet, men det er ingen tvil om at det har gjort mye skade. Verst av alt viser det enerådende narrativs hegemoni en stor og kanskje fatal svakhet i det norske demokratiet, nemlig at makthavere lar seg lett påvirke av kjefting fra folk med egne og ofte sære interesser.

Jeg ønsker ikke at pendelen skal svinge i motsatt retning, at stemningen skal bli like anti-palestinsk som den nå er anti-israelsk, eller at muslimer (eller noen andre) skal møte på de samme fordommene som jøder. Men jeg skal innrømme at jeg ofte føler avmakt og resignasjon over hvor lite interesse det er for å åpne debatten om både det ene og det andre, rett og slett på grunn av makthaveres feighet. De orker ikke bråket og krangelen som følger av å nyansere omtale av Israel eller å ta skikkelig tak i drivkreftene som gir næring til antisemittisme.

Det er tre alternativer:

Det ene er å også lage bråk og overdøve de anti-israelske aktivistene. Jeg tror ikke det bidrar til et bedre demokrati.

Det andre er å finne en måte forsterke den moralske ryggraden og den intellektuelle ærligheten til politikere, redaktører, akademikere, rikssynsere og andre. Kanskje kan dialogarbeidet bidra til dette, men jeg har tungt for å se lovende resultater så langt.

Det tredje er å bekjempe disse anti-demokratiske kreftene ved å være forbilledlig i saklighet, tone, kunnskap, osv., men også tydelig og pågående. Formålet er ikke i første rekke å forsvare Israel, men å forlange utfyllende og presis nyhetsdekning, saklig og kunnskapsbasert debatt, og kritiske spørsmål også til dem reportere er enige med.

Som denne gjennomgangen fra Bjørn Johan Berger viser, går det dårlige håndverket ikke bare utover kunnskapsnivået om Midtøsten, men også vår forståelse av konflikter som banker på vår egen dør.